Lager eget benmel - økologi og full utnyttelse av dyret

 Mannen i huset er elgjeger, og vi spiser MYE elgkjøtt.  Når de har skutt og slaktet, henges dyret til mørning før det parteres og fordeles.  Ved parteringen blir det en del bein "til overs".  Disse blir som regel kastet.

I år bad jeg om å få hjem noe av disse beinrestene, og fikk en liten bærepose levert.  Beinene ble kokt i 5-6 timer.  Da var de så grundig kokt at når jeg løftet beinene opp av vannet så "rant" kjøttrestene av og jeg hadde reine bein.  Brusken som var på var myk som litt stiv gele og løsnet av seg selv sammen med kjøttrestene.  

Disse kjøttrestene tok jeg vare på og bruker til hundemat.  Det ser ikke spesielt delikat ut, men bikkja elsker det!  Jeg pirka ut margen inni beina og blandet i kjøttrestene også.

Kokevannet ble silt først gjennom sileklede noen ganger, og så et par ganger gjennom et rent kjøkkenhåndkle.  

Så tilsatte jeg løk, gulrot, en gammel rest av en sellerirot, og kokte noen timer til.  Skummet av med jevne mellomrom underveis.

Silte på ny og lot kjølne.

Når den var blitt kald, ble fettet som samlet seg på toppen fjernet.  Elg er magert så det var ikke mye fett.  Så ble den kokt ned til ca 1/3 før jeg fylte det som nå har blitt fantastisk god kraft på glass og putta det i trykkhermetiseringskjelen.

Det ble fem glass med kraft til framtidige sauser eller gryter.  Yummi!

Så var det beinrestene, da.  De gikk i trykkhermetiseringskjelen  med ganske høyt trykk i 4 timer.  Da måtte jeg stoppe den for vi skulle bort.  Etter dette var beinene blitt ganske myke, men ikke så mye at jeg turde hive dem i matmølla.

Etter en runde til med trykk-koking - denne gangen bare tre timer - var beina så bløte at jeg kunne trykke fingrene inn i de største knokene uten å anstrenge meg nevneverdig.

Nå ble beinene brutt i biter, lagt i food-prosessoren og malt.  Ettersom de var fuktige enda etter trykk-kokinga, ble det en grov grøt av det.  Denne grøten smurte jeg utover bakepapir og tørket.

Til slutt kunne jeg kjøre de ferdig tørkede beinrestene i food-prosessoren en gang til, og nå har jeg noe over et kilo fin-fint beinmel.  Mitt helt egenproduserte gjødsel, fullstendig uten tilsetninger av noe slag.  

Så - avfallet etter elg-slaktinga ble til flere måltider hundemat, massevis av knakende god kraft, og næring til neste års planter i kjøkkenhagen og hagen.  Og det har kosta meg noen timers strømforbruk til kokinga og tørkinga.  Det er vel relativt trygt å si at dette var et særdeles vellykket eksperiment.  Neste år tror jeg at jeg skal prøve å få kloa i alle beinrestene fra slaktinga.