Hvorfor jeg blogger

 

Bloggen er det nærmeste jeg kommer en dagbok.  Jeg skriver først og fremst for meg selv, og jeg blar ofte tilbake i bloggen for å se hva jeg har gjort og hvordan.  Her finner jeg gamle så-lister, hva som har vært vellykket og hva som ikke gikk så bra.  I hagesammenheng er det vel relativt korrekt å kalle bloggen for min hukommelse......

Ikke alt er like spennende for andre å lese.  Men det er heller ikke viktig for meg.  Her er det bare mine regler som gjelder, og det som fins i bloggen er essensen av mitt hageliv.  

Privatlivet for øvrig tenker jeg skal forbli privat.  Og det som er for personlig til at andre kan lese det, blir heller ikke nevnt.  Hverken her eller i andre kanaler.  Litt jobb- og reisebrev blir det dog - det er fine minner for meg å se tilbake på.

Det er hyggelig om andre finner bloggen min lesbar, og enda hyggeligere når noen gidder å kommentere.  Men altså - ikke avgjørende for om jeg fortsetter å blogge eller ikke.

Til deg som er jevnlig innom her - takk for at du følger 😊

Å "reise på slutt"

 

Svalbardianerne har noen uttrykk som ikke er i bruk andre steder i verden.  Når noen av beboerne er på fastlandet, kalles det å "være nede".  Hvis man sier om noen at de "er nede" betyr det ikke i underetasjen, eller mentalt ustabile, men på fastlandet.  Et annet uttrykk er det man bruker om dem som avslutter arbeidsforhold og opphold på Spitsbergen og flytter "ned".  Det kalles å "reise på slutt".

Nå er det min tur å  "reise på slutt".  Jeg har vært i Longyearbyen for å jobbe noen uker om gangen ca tre ganger i året i nærmere sju år.  Selv om jeg ikke er fastboende, kjenner jeg veldig på følelsen av å "reise på slutt" nå når jeg er her på siste arbeidsoppdrag.  Det er med både vemod og litt sorg jeg forlater byen.  Alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med her, miljøet på sykehuset der jeg har jobbet, alle opplevelsene, naturen og dyrelivet vil bli dypt savnet.  Selv om det er selv-valgt, er det ikke med lett hjerte jeg avslutter og reiser ned.  Svalbard har i løpet av disse årene blitt "hjem" i tillegg til det hjemmet jeg har på fastlandet.

Nå blir jeg mer pensjonist i den forstand at jeg kommer til å jobbe mindre ved siden av pensjonen.  Så blir eventuelle flere opphold her som gjest og turist.

Her fra en båttur med yngstesønn på besøk.  Båten la til ved iskanten og vi gikk på havisen.

17.mai-feiring i Longyearbyen 2022.  Spesiell opplevelse langt hjemmefra.

Den fantastiske isgrotta i Rabot-breen der dagslyset skinner gjennom isen og gir grotta blått lys.  Akustikken var som i en diger katedral, og når vi kom dit satt en mann og sang inni der.  Stor opplevelse.

Skitur til Bjørndalen med kolleger og venner.

Isgrottetur til Scott Turner Breen

Villa Fredheim

Fuglefjellet.  Topptur.

Scootertur sammen med yngstesønn.   Turen gikk til Fredheim i dårlig sikt.  Nesten white-out...

Noen utfordringer er hardere enn andre.  Isbading hører definitivt med der!

Den ikoniske taubanesentralen.  One-of-a-kind, eneste i verden.

Hundesledetur i strålende vær

Barentsburg.  Sysselmesteren inviterte sykehusansatte med på tur i båten sin "Polarsyssel".

Stafett til inntekt for TV-aksjonen.  Eneste joggeturen jeg har gjort på 20 år minst.

Nina-varden, satt opp til minne om Nina Olaussen der hun ble drept av isbjørn

Hyttetur til Andersenhytta - bære med seg både mat, klær, vann og ved fem kilometer innover i "villmarken".

Isbjørnspor på østkysten.  Denne var nok velvoksen.......Det var ferske bjørnespor overalt, så vi måtte snu nesa bort derfra.

Fra østkysten.  Scootertur med venner.  Utrolig vakre isformasjoner.

Spisshusene, bygningene som er oftest fotografert i byen.

Nordlys over Longyearbyen.

Hiorth-fjellet, like ikonisk som taubanesentralen.  

Hvalrosskolonien på Kapp Linné

Rydde snø i april

 

Man blir litt påvirket av bilder av påskeliljer, snøklokker og blåveis som legges ut på sosiale medier for tiden.  Og ikke så rent lite misunnelig.  Så da fyrer man i gang snøfresen og kjører litt fram og tilbake på plenen.....

Hageåret 2025 - første året som pensjonist

 Selv om jeg pensjonerte meg etter eget valg fordi jeg hadde masse annet jeg hadde mer lyst til enn å jobbe, så var det med en viss engstelse jeg avsluttet jobb-karrieren.  Man brenner ei stor bro når man avslutter arbeidslivet og det er liksom ingen vei tilbake.  For å gjøre det litt lettere for meg selv (i tilfelle jeg angret) bestemte jeg meg tidlig for å beholde Svalbard-jobbingen.  Jeg har også beholdt jobben på Krisesenteret - men er nå kun tilkallingsvikar og har jobbet bare et par vakter i måneden det siste året.

Pensjonist-tilværelsen har til nå vært en ubetinget suksess.  Jeg nyter hvert minutt og har ikke angret en eneste gang på avgjørelsen om å bli NAV-lønnet.  Tiden har vært brukt mest til å bli mer eller mindre bonde i egen hage og til å la dyrkeinterressen få utfolde seg uhemmet.

Januar:

Året startet med store snømengder og jeg måtte måke drivhustaket  for første gang.  Inne i drivhuset stod varmen på og diverse stiklinger ble holdt liv i gjennom vinteren.

Gleden var stor over en en liten buskstikling jeg fikk på Rå videregående skole, som jeg greide å få til å rote seg.  Dette viste seg å være en busk som ikke fins i handelen, og en planteskatt.  Jeg har tatt flere stiklinger av denne etterhvert som den ble beskjært og har gitt til hagevenner i området.  Den vokste godt og ble plantet ut i hagen på seinsommeren.

Staudefrøene ble sådd og satt i den delen av drivhuset som ikke er oppvarmet.  Et eksperiment for å se om det gjør samme nytten som å måke dem ned i snøen slik jeg har pleid.  De spirte greit, men mye tidligere enn ellers, og det skapte et gedigent plassproblem utover våren når også sommerblomster og grønnsaker skulle ha plass.  I år blir det under snø igjen.

Februar:

Overskudd av planter ble gitt bort.  En konsekvens av at man alltid og uten unntak lager flere planter enn man trenger.  Og bedre enn å kompostere dem.

Priklesesongen innledes og hyllene i drivhuset begynner å fylles opp.  Ikke bare tomat og paprika, men også noen av de tidligere omtalte staudene som spirte for tidlig var prikleklare.

Mannfolket og jeg dro på tur bare vi to alene.  Herlige dager!

Min første import av planter på flere år kom i mål med plantenes ankomst.  Utrolig gøy å få planter man ikke får tak i ellers.

Og sist men ikke minst, februar ble den måneden jeg stiftet første bekjentskap med det som skulle bli årets største frustrasjon og fortvilelse; muggproblemer knyttet til sekkejord som førte til massiv plantedød og vanvittig mye ekstra-arbeid for gartneren.

Mars:

Tid for annet en drivhus og planter; jeg var på lefsebakekurs i privat regi.  Nydelige lefser ble det også.

Jeg prøvde meg på hjemmelaget dry-tec og fikk testet julegave-dehydratoren.

Det ble også et par uker på Svalbard igjen, mens mannen i huset stelte hjemme.  Og greide å holde liv i alle plantene i drivhuset!  Det var svært så frodig når jeg kom hjem og de første dagene gikk med til prikling og ompotting.

April:

Muggproblemene er i ferd med å få godt fotfeste, og ekstra ompotting gjennomført med ny jord, og enda en gang ompottet etter det før jeg tilslutt kasserte alle jord-sekkene og kjøpte nye fra en annen leverandør.

Tulipanene som ble nødplantet i potter og satt i drivhuset blomstret.

Det var tid for å forberede årets matproduksjon og grønnsakfrøene som hadde spirt ble ivaretatt.

Hyllene fylles opp og drivhuset er den plassen på jord jeg har det best for øyeblikket.  Det dufter jord og planter, noe blomstrer så smått og alt er fryd og gammen på tampen av måneden.

Mai:

Når våren kommer for sakte må man hjelpe den litt.  Ære være mannfolket som tok snøfresen fatt og fikk bort en del av snøen på plenen.

Mai er den måneden man bærer plantebrett ut og inn.  I alle fall på mine breddegrader.  Og når herdesesongen er over kan drivhuset omdefineres til sommerdrift og tomater og sånt får plass å vokse på.

2025 var våren veldig sein hos oss og jeg måtte hjelpe fram overvintringspottene for å få dem klare til plantemarkedet.  Dessverre hadde musa kost seg til de grader under snøen og resultatet ble et massivt tap av planter.  Men sånn er det å bo i skogen.

Kjøkkenhagen ble utvidet med flere nye dyrkingskarmer som kunne tas i bruk når småplantene var utplantingsklare.

Juni:

Jeg prøvde tomat i ampel for første gang.  Suksess og skal gjentas.  Vi fikk et lass med helle-steiner som ligger på lager i påvente av gode ideer til bruk.  Stein på lager er aldri feil.

For første gang har jeg prøvd saueull som jord-dekke.  Også en suksess som skal gjentas.  Jeg blir mer og mer begeistret for jord-dekke-dyrking og har begynt å gjøre det også i staudebedene.  Minsker lukearbeidet betraktelig. 

Årets plantemarked ble avholdt seinere enn vanlig, og kolliderte med flere andre arrangementer i nærområdet.  Resultatet ble betraktelig lavere omsetning og publikumstilstrømning enn ellers.  Men gøy lell.

Jeg begynner å få teken på å varmkompostere hageavfall og bokashikompost og er veldig fornøyd med det.  Lager all jord som brukes utendørs selv nå, sekkejord brukes kun i drivhuset.

Juli:

Jeg fikk et kjempeangrep av hærmygg i drivhuset, og prøvde ut et tips om potet mot hærmygg i påvente av nematoder som ble bestilt.  De potetene fanget utrolige mengder larver! 

Hjemmelagde hudkremer ble forsøkt lagd med heller labert resultat.  Men jeg har brukt dem, og de ble gode selv om produksjonen ikke gikk helt etter planen.  Det skal jeg gjøre flere ganger.

Vi var i Gøteborg i anledning konsert med ACDC, og da ble det tid til en tur i Botaniske.  Fantastisk flott hage! Anbefales på det varmeste.

Ellers ble juli-måneden den tiden vi begynte å glede oss over å være selvberget på mangt og meget.  Det kommer vi til å fortsette å jobbe for framover.

August:

I august var hagelaget på tur, denne gangen til Narvik.  Vi besøkte fire flotte hager; Gretes hage med en fantastisk utsikt og et drivhus fullt av tomater, Valentinas hage med det største utvalget av aurikler jeg har sett og en unik bed-arkitektur, Evys hage med verdens flotteste hagestue og en nydelig hage for øvrig, og Bentes hage med båt og hestevogn og dam.  Flott tur, nydelige hager å hente inspirasjon og ideer fra.

I august var det også tid for en ny tur til Svalbard, der jeg pådro meg et diplom for bading i havet under et besøk til Isfjord radio.  Jeg fikk også sanket en del frø som skal i jord snart.  Og besøkt hvalross-kolonien på Kapp Linne.  

September:

Drivhuset og området rundt begynner å bli omtrent som jeg ønsker.  Det har tatt mange av sommerens timer å komme så langt.  Enda gjenstår litt, men noe skal man jo ha å gjøre neste år også?

Etterhvert som grønnsakene høstes og konserveres, blir pallekarmene i kjøkkenhagen klargjort for neste år.  Dette er relativt nytt for meg, vanligvis er jeg så hagelei på tampen av sommeren at jeg ikke orker.  Men du verden så lettvint det er når våren kommer og man bare kan plante!

Jeg fikk besøkt eldstedatter på hennes nye arbeidsplass på Gaustablikk høyfjellshotell.  Og besøkt Gaustad-toppen.  Dit drar jeg gjerne igjen!

Ikke alt man prøver seg på blir like vellykket.  Forkultivert potet ble ingen suksess for å si det pent.  Jeg tror ikke det er forkultiveringen som er problemet, da.  Heller det stedet jeg forventet at de skulle gro.  Nytt potet-dyrkings-sted er forberedt til neste år.  Denne vinteren må vi kjøpe poteter.....

Oktober:

Oktober bar preg av mye testing i matveien.  Jeg lagde for første gang eget buljongpulver som ble veldig godt og skal gjentas.  Jeg tørket og malte blåbær som ble et velsmakende tilskudd til yoghurt og kjøleskapgrøt, og jeg lagde gele og sirup av solbærblader.  Og egenprodusert instant potetmos.

Alt nytt skal prøves, ikke alt blir like vellykket.

Det ble også en ikke-planlagt og på-sparket-tur til Svalbard.  Da ble hagen og alt hjemme lagt på is noen uker.

November:

Når hagen stedes midlertidig til hvile, er det tid for andre hobbyer.  Jeg lærte meg å filte sist vinter og testet ut den nye kunnskapen på noen votter.  Alle er gitt bort.  Takknemlig hobby; dett går relativt fort å lage og eventuelle feil er lett å rette opp.

Denne høsten kom vinteren som jula på kjerringa og ikke alt som skulle gjøres ble gjort.  Men jeg kom i mål med det meste, resten får vente til våren.

I november mistet jeg også min eneste onkel, og måneden ble avsluttet med begravelse.  Livets gang.......

Desember:

Jeg lærer stadig nye ting, denne gangen å lage julekrans.  Et av hagelagets medlemsmøter var viet dette, til stor glede for sånne som meg.

Litt "hage" blir det uansett årstid; jeg fikk en del saueull som skal brukes i kjøkkenhagen neste år.  Årets forsøk med ull gav mersmak.

Så var det tid for Svalbard igjen - denne gangen en planlagt reise.  Og i år har jeg for første gang feiret jul og nyttår borte hjemmefra.  Og uten noen av barna sammen med meg.  Kun mannen og jeg.  Rolig, stille og fredelig.  

Nå er jeg klar for 2026

Når jeg ser tilbake ser jeg at 2025 har vært preget av å gjøre nye ting, lære nye ting og gjøre ting jeg ikke har gjort før.  Det har vært et spennende år både i hagen og i privatlivet.  Måtte neste år bli like bra!

Advent og jul og sånt - mimrer om barndommens julefeiring

 Denne kommentaren som stod på trykk i VG har sannelig vakt reaksjoner på FB.  "Jeg gjør som jeg vil" og "jeg-har-hatt-slag-så-ikke-kritiser-meg" ser ut til å være et ganske framherskende argument mot debattanten sitt innlegg.  Noen av svarene får meg til å lure på om de overhodet har giddet å lese hele artikkelen......

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at de fleste kommentarene var både saklige og høflige.  Men jeg slutter aldri å undres over denne hangen til å gå til personangrep og i forsvar i stedet for å argumentere for sitt syn med både folkeskikk og høflighet i bakhodet.

Uansett, det fikk meg til å tenke på hvordan vi selv gjør det, og hvorfor.  Vi har pleid å pynte tre på lille-julaften kveld.  Advents-stjerna blir tent første søndag i advent.  Det skal være forskjell på jul og ikke-jul.  Syns nå jeg da.  Og julen skal være spesiell.

Når det remjes julesanger i alle butikker fra oktober på altfor høyt volum, julepynten kommer fram omtrent samtidig som musikken starter og evige påminnelser (fra kommersielle aktører) om at jula er like rundt hjørnet i månedsvis så blir ikke jula spesiell.  Den blir masete, altfor lang, og hverdagslig.

I min barndom var lille julaften en helt alminnelig dag.  Mamma venta til alle ungene var sovnet før det kom fram noe julepynt.  Når vi stod opp julaften var det som å stå opp til en annen verden.  Det var blitt jul, og for et lite barn var det et uforglemmelig øyeblikk.  Å komme inn i stua - som dagen før var helt som vanlig - og se et tent juletre, pakkene, juledukene, nøtteskålene, julemagasinene som var lagt fram, pepperkakemennene på juletreet, og duften av nåletre og småkaker.........det var magisk!!!!  Den følelsen ønsker jeg at alle barn får oppleve.

At min mor trolig var altfor utslitt til å greie å nyte julen prøver jeg så langt jeg kan å ikke tenke på......

Da hadde vi gledet oss i fire uker, med advents-staken som nedtelling.  Julegavene var av det billige slaget - vi var mange søsken og lav-inntekts-familie.  De var også av det nyttige slaget, leker og fjas var sjeldent innhold i pakkene.  Vi fikk ikke en gave fra hver søsken, men en fra alle søskenene sammen.  Men vi ble glade for det vi fikk.  I kontrast til et av mine egne barn, som gav de myke pakkene sine til meg og kun åpnet de harde pakkene selv......

Man skal være forsiktig med å hevde at alt var bedre før.  Men julefeiringa har gått i ei retning jeg personlig ikke er udelt begeistret for.  Jeg ønsker meg av og til tilbake til min barndoms jul med bestefar som tok ungene med i skogen og henta juletre.  Ei furu - gratis - som bestemor uten unntak ikke var fornøyd med så bestefar måtte gå i kjelleren og bore huller i stammen for å sette inn ekstra greiner.  Jeg ønsker meg pepperkakemenn på juletreet som ungene kan smake på i smug (og ei mamma som "ikke ser" hva som skjer) slik at det til slutt er bare hodene igjen på treet.  Jeg ønsker meg ei jul man ikke er drittlei av allerede på lille-julaften.  Og jeg ønsker meg ei julefeiring der konkurransen om de dyreste gavene er lagt på is og man i stedet fokuserer på gaver gitt fra hjertet og med omsorg for mottakeren i fokus.  Og gjerne selv-laget.  Litt mer høytid og litt mindre.....jul?

Vinterhobby - strikk, toving og filting

 

Noe skal man jo gjøre når man ikke kan holde på i hagen.

Jeg hadde noe grått restegarn liggende.  Det ble nok til et par votter i barnestørrelse.  Kanskje 7-8-års-størrelse etter toving?  Ikke at jeg har noen unger i omgangskretsen i den alderen å gi dem til.....

På disse har jeg filtet det skiltet som blir stjålet med ujevne mellomrom på Svalbard - Isbjørnskiltet.  Til å være lagd av ei som virkelig må anstrenge seg for å få til å tegne fyrstikkmenn ble de slett ikke verst?

Disse to, med Hello Kitty på, er del av en bryllupsgave.  Brudgommen liker både rosa og den kattefiguren.  Derfor er de rosa vottene til ham, mens bruden får lilla.

Vottene er strikket i finull fra Rauma og tovet på 40℃, kortprogram, i vaskemaskinen.  Mønsteret er sjyvotter fra Ullkurven.  

Stor(små)fint besøk

 

Denne stakkaren greide å forville seg inn i huset vårt.  Trolig gjennom badevinduet som stod åpent.  Den fløy gjennom hele huset og endte opp i stua, der den krasjet i alle vinduene flerfoldige ganger i et forsøk på å komme seg ut.  Verandadøra, som jeg åpnet på vidt gap for den, fant den imidlertid ikke.

Å fange den var fåfengt.  Ikke at jeg ikke prøvde........Den gjemte seg under sofaen der det er umulig å få tak i den.  Men den gjorde meg pinlig oppmerksom på hvor lenge det er siden det var støvsugd under der........

For å hjelpe den å finne fram til utgangen, dro jeg ned persiennene foran alle vinduene og dro for gardinene.  Da ble verandadøra det eneste stedet det kom lys inn.  Håpet var at den endelig kunne finne rett vei ut.  Foran døra la jeg åte til den - litt solsikkekjerner.  Mat finner de alltid.  Så forlot jeg åstedet og gikk ut i hagen og tømte potter med slitne sommerblomster.

Da jeg kom inn to timer seinere var den borte.  Igjen lå litt solsikkekjerner på gulvet, og et aldri så lite utvalg fuglebæsj hist og her i stua.

Gaustablikk høyfjells-resort; besøk hos datter

De siste dagene har vært tilbragt på besøk hos eldstedatter, som jobber på Gaustablikk.  Reisen startet fint, med knust koffert.  Ny innkjøpt i Oslo før ferden gikk videre til fjells.

 Det har vært fine dager, med ingenting på programmet, annet en det vi i øyeblikket har hatt lyst å gjøre.  Spaserturer rundt vannet.

Jeg har latt meg skjemme bort med god mat servert av datter eller inntatt på hotellet.

Vi har vært på Gaustad-toppen i 6 minus og stiv kuling.  En heller hustrig opplevelse, men flott tur likevel.

Banen opp er en opplevelse i seg selv, med 39º stigning og hele turen i tunell.  Ikke noe for folk med klaustrofobi.

I dag har vi vært på sopptur.  Lite å finne som var noe å samle på, men jeg fant mitt livs første traktkantarell.  De er allerede fortært som tilbehør til den hjortesteken vi lagde til middag

Klar for hjemreise i morgen, til nedpakking av hagen og klargjøring for vinter.

Uventet og kjærkommen gave

 Når det plutselig og ut av det blå kommer en pakke i posten.  En stor eske!  Og den er full av potter i akkurat den størrelsen man gjerne får i minste laget av.  Og pottene er vasket og rene og pene.

Da skjønner du at noen kjenner deg godt.  Og vil deg vel.

Jeg sendte en takke-melding og fikk til svar:  Vi har bedt naboene levere potter de ikke har bruk for her, så sender vi til deg.

Made my day 💗💗

Tror nesten jeg må sende dem en gave.

Nord-Norge tviholder på vinteren

 

Mens vi nærmest bombarderes med bilder av blåveis, påskeliljer og gode værmeldinger med svære skogbrann-fare-skilt fra områder sør for moralsirkelen, ser det ut som vinteren har bitt seg fast for godt her.  

I stedet for snøsmelting og vårfølelse har snøfillene lavet ned i mengder.  Og i stedet for skogbrannfare har vi en reell fare for å få takskrea i hodet.

Utsikten fra stua pr. nå; takskre som henger ned og dekker halve vinduet som en rullegardin og hindrer det lille dagslyset som er i å slippe inn.  Men det gjør også at jeg slipper å se altfor mye av snøværet.

Jeg registrerer for øvrig at det er bålforbud fra nå av p.g.a. fare for skogbrann.......

I drivhuset vokser tomatene som juling.  Nå har jeg fjernet den øverste hylla de stod på slik at de kan flytte ett hakk ned, for de stanget hodet i taket.  Da måtte også de plantene som stod i hyllene under bytte plass - sommerblomster, stauder og matplanter.  Dominoeffekten slo inn, og seansen endte med full ommøblering i teltet.  Men nå kan tomatplantene vokse ei stund til.  Så fikk jeg tyvet dem samtidig - når jeg først drev og flyttet på dem og fikk sett hver enkelt plante ordentlig.

Alt som er priklet og plantet vokser ut av pottene fortløpende.  I går ble nordveggen pottet om.  Nesten alle plantene så ut som dette; røttene tyter ut av hullene under.  Noen fikk nye potter fordi de var blitt for store i forhold til potta.  Topptunge planter som velter er ikke noe å satse på selv om de ikke fyller ut potta med røtter.

I dag har jeg fått pottet om alt av løkplanter, som hadde fylt ut pluggbrettene sine til trengsel med røtter.  

Tre sorter basilikum er priklet og satt i pluggbrett.  De skal bo med tomatene seinere.