tirsdag 15. september 2020

Jeg fant, jeg fant!

I fjor oppdaget jeg på seinsommeren noe blått et stykke opp i et vierkjerr som vokser utenfor tomta vår.  En nærmere titt viste en klatrende hjelm - Aconitum - som slynget seg oppover greinene fra sitt voksested like utenfor tomtegrensa.  Jeg har aldri plantet noe klatrehjelm der.  Jeg har heller aldri hatt en blå klatrende Aconitum i hagen.  Så hvordan den havnet der var et mysterium.  Et lite sinnssvakt øyeblikk tenkte jeg at det måtte være "Red wine", den røde klatrehjelmen jeg har stående ved veggen, som hadde selvsådd og resultert i en blå.....men jeg slo tanken fra meg like fort som den dukket opp.  Jeg tror nemlig at "Red wine" er frøekte.

Det ble ikke gjort noe med den i fjor, tiden ble prioritert til andre ting.  Men jeg bestemte meg for at dersom den overlevde vinteren, så skulle den graves opp og flyttes inn i hagen i år.  Og tenk - tidlig i høst så blomstret det blått igjen!  Jeg hadde helt glemt den.

Ved siden av planten fant jeg en potte av samme sort som det jeg bruker til å så frø i.  Vi har også ei bikkje som elsker potter med jord, og som har strøket avgårde med utallige potter med planter og frø og ødelagt for meg.

Da jeg sjekket gamle sålister, fant jeg Aconitum sp. på ei liste med vill-innsamlede frø sådd i 2016.

Så nå tror jeg - men kan ikke vite sikkert - at denne stammer fra en frøekspedisjon som Chris Chadwell gjennomførte i 2014.  Jeg fikk frøene i 2015, sådde dem på vinteren 2016 og satte dem ut.  Så har bikkja sørga for at potta havna utenfor hagen og der har den altså greid seg til den blomstret for første gang i 2019.

nå er planten spadd opp og flyttet.  Den har fått nytt bosted ved et armeringsjern-gjerde som mannfolket har satt opp til meg i sommer, og fått selskap av et par andre klatrere.  Så får vi håpe den finner seg tilrette der og blir stor og frodig.





fredag 11. september 2020

Drømme-kombinasjon av jobber


















Den ikoniske taubanesentralen
Det er mange ulemper med å bli eldre.  Man blir stivere i kroppen, overgangsalderen har sine egne plager, synet blir svakere......og så videre.....  Men det er også fordeler med å bli mer voksen.  Man kjenner seg selv bedre og vet hva man vil.  Man blir tryggere på seg selv og tør mer.  Og ette
rhvert blir også avkommet voksne og man får en helt ny frihet.  Man har plutselig mulighet til å gjøre ting man ikke kunne før.  Som å reise bort uten å være avhengig av barnevakt......

Utsikt mot gruve sju, fra Sokkertoppen

Jeg er så heldig, og så privilegert,  at jeg får reise til Longyearbyen med ujevne mellomrom på jobb.  Da er jeg tannpleier på tannklinikken på sykehuset på dagen.  Og så er kveldene og helgene mine helt selv.  Og jeg kan gjøre hva jeg vil med all den tiden!

Barentsburg
Min første tur hit var i oktober i fjor.  Da var jeg tre uker i byen, og trivdes så godt at jeg alt mens jeg var her begynte å tenke på neste tur hit.  Og så er jeg så heldig at begge arbeidsgiverne mine er velvillig innstilt og strekker seg for at jeg skal kunne reise.  Så jeg får flytte litt på vakter,  jobbe inn og avspasere, og benytte meg av ferie slik at flere reiser hit har vært mulig.  Nå er jeg her for tredje gang på jobb.

Legg til bildetekst
Fritiden har fram til nå vært full av opplevelser.  Jeg har vært i Pyramiden, en fraflyttet russisk bosetning.  Sysselmannen inviterte de sykehusansatte på tur med Polarsyssel (båten hennes) til Barentsburg, der vi fikk omvisning på sykehuset, og tre-retters middag på Den Røde Bjørn.  Flott båt, flott tur.  Da mannfolket var her og  besøkte meg i mars på min andre tur hit, var vi på scootertur og kikket på isgrotte utenfor byen.  Jeg har vært på scootertur - kjørt selv - på heldagstur til andre områder av øya.  Det er stadig kultur-arrangementer og festivaler man kan delta på.  Opplevelsene har stått i kø!

Naturen er enestående!  Ikke et tre i sikte.  Fjellene er lagdelt som ei bløtkake og med en helt særegen utforming.  Det er flott å gå på turer i terrenget utenfor byen.  Man må bare være påpasselig med å ha isbjørnbeskyttelse med seg.

Og lyset!  Med de mest fantastiske farger.  Når polarnatten nærmer seg over og det begynner å lysne av dag, har dagslyset en blåtone jeg ikke har sett noe annet sted.  Forandringen og den økende dagslysmengden er så markant og skjer så hurtig at man ser det tydelig fra dag til dag.  Selv om det også her kan være det vi kaller "mye vær" der jeg kommer fra......Fra mars til august er det midnattsol og dagslys døgnet rundt.


Midt-på-dagen-lys tidlig mars



Hit men ikke lengre, uten våpen




torsdag 10. september 2020

Aquilegia buergeriana var. Cameo

Denne kjøpte jeg for noen år siden og plantet på nordsiden av huset i opphøyet bed.  Jorden består av leirjord iblandet kompost og er jevnt fuktig.  Dreneringen er god.  Bedet har sol morgen, formiddag og sein kveld.  Planten har blomstret rikere for hvert år, og bomstringen varer fra midt-sommer til frosten kommer.  Den blir 20-25cm høy og har en kompakt vokseform.  Jeg har blitt riktig glad i denne lille akeleien og har etterhvert plantet den flere steder.  Den setter rikelig med frø og selv om jeg klipper frøkapsler flittig er det alltid noen som lurer seg unna.  Derfor finner jeg hver sommer småplanter omkring den som jeg kan flytte dit jeg vil ha dem.  De selvsådde som har blomstret til nå er helt identiske med morplanten, så det ser ut som den er frø-ekte 🙂




Min plante ble kjøpt som ‘Cameo’ men jeg finner lite eller ingenting på nett om den.  Derimot finner jeg ‘Calimero’ som ser helt lik ut, og jeg tror nok det er samme plante det er snakk om.
Aquilegia buergeriana ‘Calimero’ (syn. Aq. atropurpurea)kommer fra Japan.  Navnet kommer fra en italiensk tegnefilmfigur ved navn Calimero som utforsket verden med ett halvt egg på hodet. Planten trives i veldrenert lett sur jord i sol til halvskygge, gjerne i fjellhage/steinbed. Den er oppgitt til Zone 6-9, men er nok litt mer hardfør enn som så siden den trives så godt som den gjør her i nord-Norge i sone H6/7.  På grunn av den lave høyden og kompakte vokseform er nok buergeriana velegnet som kantplante i bed, eller i krukke.

torsdag 3. september 2020

Renovering av kjøkkenhagen - påbegynt om ikke annet.....

For en del år siden lagde jeg en kjøkkenhage av pallekarmer.  Mellom karmene la jeg plattinger av trykkimpregnert plank.  Snekra helt sjøl alene og var sååååå fornøyd med egen innsats.  Under det hele var det lagt duk.

I årenes løp har det kommet jordsøl ned mellom plankene, og i den jorda grodde det bedre og bedre år for år.  Etterhvert var det ikke noe gøy lengre, for det var mer ugress MELLOM pallekarmene enn det var planter I karmene.




Da våren kom i år og det så slik ut, fant jeg ut at nok var nok.  Jeg rev opp hele greia.  Karmene var begynt å råtne og var fulle av villbringebær som hadde kommet med rotskudd fra utenfor kjøkkenhagen.  Det var umulig å få bukt med alt som grodde på feil plass uten å bruke massive mengder gift.  Som uansett bare ville vært midlertidig løsning all den stund jorda det grodde i fremdeles befant seg under plankene.....

Her er alt revet opp, og den møysommelige oppgaven med å få opp gressrøtter er i gang.  De få plantene som det var liv i - gressløk, seiersløk,  bjørnerot, hvite markjordbær ble satt i potter og måtte klare seg som best de kunne der i sommer.  Aspargesplantene har måttet friste skjebnen i en Gildekasse i sommer.  Ripsbusker og rabarbra ble skåret helt ned, spadd opp og flyttet til en del av tomta som ikke er i bruk.  Hvis de slår seg til ro der og vil vokse, er det mulig jeg lar dem stå der permanent.




Arbeidet har tatt hele sommeren.  Men det skyldes også for en stor del at andre arbeidsoppgaver har vært prioritert foran dette.  Så nå når høsten er her, begynte det plutselig å haste med å få noe ferdig slik at det som stod i potter og vansmektet kunne få et sted å vokse.

En av tingene som har tatt tid, har vært å bestemme hvilken løsning vi skulle velge.  Det skal være pallekarmer, som vi har vært heldige å få gratis.  Karmene skal være minimum to i høyden.  Gartneren begynner å dra på årene og sliter med å stå bøyd lenge om gangen, så hevede bed blir tingen heretter.  Mellom karmene blir det mest sannsynlig sådd gressfrø, noe som innebærer en framtidig oppgave med plenklipping....




For å unngå rotugress utenfra, ville jeg ha veiduk under karmene.  Og ettersom vi har erfart gjentatte ganger at vånd har gravd seg opp i karmene underfra og spist rotgrønnsakene mine, ville jeg også ha netting under karmene.

For å unngå at metallet i karmene stikker hull i duken, settes karmene opp-ned.  Duken og metallnettet ble derfor stiftet fast over toppen.  Så ble karmen snudd oppned og toppen ble bunn.


Så langt kom vi denne sommeren.  Tre karmer satt opp, to i høyden.  I bunnen er det lagt grove greiner som var for tykke til kompostkverna.  Oppå der kvist og kvast som har gått gjennom kverna, og på toppen kjøpejord.  Det er nok til at potteboerne blir plantet før vinteren kommer.  Og nå får jeg ikke gjort mer heller, for nå reiser jeg bort og kommer ikke hjem før i midten av oktober.  Jeg skulle gjerne sett at vi var kommet lengre.....men sånn ble det i år.

Satser på at vi kommer i mål med kjøkkenhagen neste sommer 😊

lørdag 29. august 2020

Å plante ut fem potter.......

Hver gang jeg lager et nytt bed, er jeg så til de grader fornøyd med meg selv og det nye bedet.  Jeg simpelthen elsker synet av nyplantede stauder med ugressfri jord mellom.  Desverre er jeg betraktelig bedre på å lage nye bed enn på å vedlikeholde de jeg har.  Resultatet er - uten unntak - at etter noen år består det engang så fine bedet av mer ugress enn hageplanter.  Og å luke blir en uoverkommelig oppgave.


På vestsiden av huset har jeg et dråpeformet bed der oppskriften over er fulgt til punkt og prikke.  Det er hagens minste bed.  I dag skulle jeg få tømt noen potter - det betyr på alminnelig norsk at jeg skulle plante ut så småplantene slipper å overvintre i pottene.  Men det var så mye ugress og så overgrodd at det var vanskelig å se hva som var hageplanter og hva som var bare ugress.



Ettersom det ikke lot seg gjøre å luke reint nok til å plante så endte seansen med at bedet ble måket opp og fullstendig tømt for planter, og jorda renset for ugressrøtter.  Så ble det tømt noen søppelsekker med kompostert ugress i bunnen, og den jorda som var i bedet ble lagt tilbake på toppen.  Da kunne jeg endelig få plantet ut de små som var årsaken til at bedet ble renovert i dag.  Og renset røttene på de plantene jeg hadde spadd opp, delt dem og plantet dem tilbake i bedet.

Så ble det - som sedvanlig - noe til overs.  Slik det alltid blir når man begynner å dele etablerte planter.  Overskuddet har jeg lagt ut på FB, og det var heldigvis noen som ville ha dem.  Så slipper jeg å kompostere gode hageplanter.




mandag 24. august 2020

Vekk fra hverdagen

Vi pleier å leie ei hytte ved Lille Bonkevann på Sør-Senja ei helg hvert år.  Den ligger utenfor allfarvei - skal du gå dit er det en times tur fra nærmeste vei.  Vi går med båt til Bonkan, ei bukt ikke langt fra hytta.  Da er det bare en ti minutters tur over en liten høyde, så er vi framme.
Hytta har ikke innlagt vann, får strøm fra solcellepaneler, og det er ikke TV eller telefondekning.  Der er utedo og båt man kan ro på vannet med hvis man vil fiske.  Det er bare ei hytte ved vannet, så når vi er der, da er vi helt for oss selv.

I dag kom vi heim fra årets Bonkan-tur.  For første gang dro mannfolket og jeg dit alene, uten unger eller venner med.  Vi har kost oss i hverandres selskap og latt skuldre og puls senke seg til laveste nivå.  Det har vært vin til lunsj, mat og søvn styrt av øyeblikkets behov, og batteri-lading for alle penga.

Yngstedatter og hennes kjærest kom en tur og var en kveld, natt og dag sammen med oss, ellers har vi vært helt for oss selv.  Vi to og bikkja.

I vannet går det laks og ørret.  Vi har også fått ål der.  I områdene rundt vannet kan vi plukke multer, bringebær og blåbær.  På denne turen fikk vi med oss hjem litt av alt.  Mannfolket fikk en tre-kilos laks.  Noe av den åt vi til middag på hytta, resten ble med hjem til fryseren.

Jeg  er ingen fisker, så mens han rodde på vannet, så plukket jeg bær.  Det ble både blåbær og villbringebær.  Til og med litt multer fikk vi med oss hjem, selv om mesteparten av de multene vi fant var gått ut på dato og var blitt helt hvite.


 Her er utsikten fra verandaen på Fridtjofbu, som hytta heter.  Kan man finne et mer idyllisk sted å hvile og stresse ned?

Jeg håper vi får anledning til å fortsette å dra hit minst en gang i året i mange år framover enda.

onsdag 19. august 2020

Å glede andre kan fort bli ens egen største glede

Jeg har pleid å bidra økonomisk til frø-ekspedisjonene til Chris Chadwell, og har drevet fram noen morsomme planter fra de frøene jeg har fått for bidraget.  I den siste forsendelsen derfra var frøene dårligere merket enn jeg har vært vant til tidligere, de kom uten nummer, kun med en navnelapp i frøposen.  Blant frøene var det tre poser frø til Cremanthodium, merket Cremantodium sp., (to av dem) og den siste Cremanthodium sp 85.  To av de tre sortene fikk jeg spiring på, og etterhvert fine planter som blomstret i et bed.  Men altså ikke sortsnavn.

I dag har jeg donert et eksemplar av hver sort til Arktisk botanisk hage i Tromsø.  Hensikten (for meg) var enkelt og greit at de skal finnes et sted hvis jeg skulle miste mine.  Jeg kaller det risikospredning, og tenker å gi en plante til noen andre etterhvert også.  Så har jeg et sted å tigge en rotbit om mine skulle dø.

Frank i botanisk hage ble svært glad for plantene og lurte på om jeg hadde lyst på noe i bytte.

Dumt spørsmål.......men etter at jeg hadde pekt ut de to jeg kunne tenke meg, så fortsatte han å peke ut andre og tilby meg og jeg dro etterhvert derfra med en pen samling skatter til hagen.  Det er vel relativt trygt å hevde at jeg var plante-vinneren i den byttehandelen der.

Disse ble med meg hjem:
Azorelia trifurcata
Oxalis enneaphylla "Ute"
Codonopsis gracilis
Meconopsis stantorini
Meconopsis x complexa Red form
Meconopsis paniculata
Meconopsis napaulensis Red
Epipactis palustris
Saxifraga funstonii
Gentiana microdonta
Gentiana sp (glemt å få navnelapp.....)
Mec. sp. ex CC3317 (Great white)



Heldig-grisen meg 😁😁😁😁😁

søndag 9. august 2020

Basseng ut - platting og kjempebed inn

For mange år siden - da ungene var små - hadde vi et område på tomta som var særdeles lite tiltalende.  Det var ikke opparbeidet, og vi hadde stor nok hage syntes vi (!!!).  Så plen og blomsterbed var ikke et alternativ.

Det ble til at vi bygde et lite svømmebasseng.  Og i henhold til brønnloven med halvannen meter gjerde og låsbar port.  Vi lagde også platting rundt så vi kunne sitte rundt bassenget  og kose oss.

Vi hadde stor glede av den plaskebaljen i mange år.
 Etter hvert som årene gikk, økte behovet for vedlikehold,  og både duk, pumpe og renseanlegg ble etterhvert ganske slitt.

Ungene begynte å bli store og bassenget ble mindre brukt.  Så da kostnadene til reparasjoner begynte å bli mer enn vi var interessert i å betale, bestemte vi oss for å fjerne det.

Men området måtte jo brukes til noe.  Å bare la det ligge brakk var uaktuelt, ettersom det er det vi ser når vi sitter på verandaen.  Jeg orket ikke tanken på mer plen å klippe.   Vi hadde mye helt brukbar material liggende etter at bassenget var revet og fjernet, og mannfolket og jeg ble enige om å lage en platting av de materialene.  Vi trenger et sted å sitte som er litt kjøligere en den glohete verandaen på solrike dager.



Her er området etter at bassenget var fjernet, og den nye plattingen under bygging.  Bakken skrår naturlig på høyresiden her, så påfyll av mye ny jord på den siden var ikke nødvendig.  Den jorda som fins der er også ganske god - en blanding av feit svart jord, noe leire, og noe grusjord.


De siste to somrene har vært brukt til å spavende jorda rundt den nybygde plattingen, fjerne ugressrøtter og jevne til.  Jorda var gjennomvevd av kjerringrokk-røtter og villbringebær-røtter.  Alternativet til å spa opp hele området ville vært gift, og det hadde jeg ikke lyst til.

Bortenfor den nye plattingen er det flatere, og der har jeg måttet fylle på en del jord for å få det til å skrå litt ned mot plattingen slik jeg ønsket.  Så der har det blitt ganske mange sekker med kjøpejord, og ganske mye kompost som er blandet inn.

























Her er bedet i øverkanten ferdig spavendt, og såvidt begynt å bli beplantet.  Dette er 2018.

Sommeren 2019 ble mesteparten av området bak plattingen spavendt, og på høsten i fjor kunne jeg plante der.

I år har vi kjøpt møbler og paviljong som skal stå på plattingen, og det begynner endelig å bli ende på anleggstiden.

Dette bildet er tatt tidlig i sommer før plantene i bedet har rukket å vokse seg store.



Nå er mesteparten av bedet plantet til.  Jeg har kunnet fylle bedet med planter delt fra andre steder i hagen, med bytteplanter og med avleggere jeg har fått.  Ei hagevenninne brakkla et stort bed og inviterte meg til å hente det jeg ønsket av planter der - for ellers ble de kompostert - og det fylte godt opp i det kjempestore bedet jeg skulle fylle.  Noe har jeg sådd og alt opp selv.  Det er ikke mange planter jeg har måttet kjøpe for å fylle opp.  LITT nytt har det blitt, men ikke mye.  Og allerede nå - etter to knappe år - begynner det å ligne på det jeg så for meg når jeg planla det.


Og sånn ser det ut nå, på seinsommeren 2020.  Det har kommet opp armeringsnett som rom-deler mellom plattingen og kjøkkenhagen på venstresiden.  Ved tomtegrensa ovenfor plattingen er det også kommet opp en liten vegg.  Her skal det etterhvert plantes til med klatreplanter.

lørdag 1. august 2020

Soldanella alpina

Familie: Primulaceae
Jeg er ikke sikker på hvor jeg har fått tak i denne planten, men har Magnar sterkt mistenkt for å være opphavet.  Min plante ble plassert i grusbedet på sørsiden av huset hvor det er sol hele dagen, lite humus og veldig godt drenert.
Soldanella alpina kommer fra fjellområder i sørlige europa, hvor den vokser i fuktige områder i halvskygge.  Bladene er vintergrønne.  Blomstringstid: tidlig vår, gjerne mens det enda ligger snø på bakken, forsommer.  Planten blir omkring 10cm høy, øker sakte i størrelse med rotskudd, og er teppedannende.

Jeg så etterhvert at min plante var helt feil plassert i forhold til hvordan den vokser i naturen, så jeg  flyttet den til nordsiden av huset, der det er mer skygge, og jevnt fuktig.  Her har den funnet seg godt tilrette og har etterhvert lagt litt på seg, som man kan se av dette bildet fra 2017.  Den har også fått bedre farge når den ble flyttet.

fredag 24. juli 2020

Ivareta miljøet - eller miljøsvin?

Dette er blomsten til Heracleum tromsoensis - på godt norsk kalt Tromsøpalmen.  I sin tid innført som hageplante, men nå et forhatt ugress som sprer seg over det ganske land i rekordfart mens det fortrenger stedegne planter på sin vei.  Vakker er den, bevares.  Men når den overtar fullstendig og du begynner å savne de plantene som levde i området før, da mister den ganske mye av sjarmen.




I fjor oppdaget vi tre eksemplarer av arten i veigrøfta tvers over veien fra der vi bor.  Min søster og jeg gravde opp det vi greide av røttene.  Men de som har prøvd å grave i ei veiskulder, vet at når det bygges vei, da er fundamentet stein.  Så også her.  Det var en tung jobb, men vi fikk fjernet plantene.  Trodde vi.

I år står det to stykker der og blomstrer så fint.  Altså greide vi bare å få opp hele rota på en av de tre. Nå har jeg vært i veigrøfta og brukket av blomsten.  Men jeg orket ikke å prøve på den gravejobben en gang til.  Jeg sprøytet med Round-up.  Så får det heller være at det er et giftstoff vi helst ikke skal ha i norsk natur.   Men heller det enn Tromsøpalmer langs veien her......