Ferietannpleier

 

Longyearbyen sykehus greide ikke å fylle opp med tannlegevikarer i sommer, så jeg ble forespurt om å være her ei uke så man slapp å stenge klinikken.  Så - snartur tilbake til arktis og hjertelig gjensyn med kolleger og by.

Ettersom store deler av de fastboende - som utgjør pasientgrunnlaget - har reist bort i ferien, er det relativt rolige dager.

Helga ble tilbragt på hyttetur på Vestpynten sammen med ei venninne.  Nydelig vær, nydelig selskap, og besøk at den stedlige faunaen.

Denne polar-rev-frøkna kom innom på kvelden.  Ikke spesielt sky, jeg mistenker at den er vant til å få litt mat på hyttene i området.  Trolig har hun et valpekull i nærheten.

Reinsdyr i sommerdrakt er betydelig "tynnere" og mer langbeint enn den stutt-tjukke vinterversjonen jeg har sett mest av her.

Vi gikk tur til Bjørndalen.  Fin tur, relativt flatt terreng og greit for mine noe reduserte artrose-knær.

På veien dit møtte vi på ei rypemamma på tur med sine små.  Åtte kyllinger hade hun.  De er godt kamuflert og vanskelige å se i steinura.  For ordens skyld; bare tre av dem er med på bildet her.....

Og ei rypemamma til.  Denne hadde også åtte kyllinger, men disse var aldeles nyklekte og bitte-bitte små.  Mulig hun har hatt ei "om-legging" etter tap av første kull?  Her forsvant kyllingene i gresset - de er like godt kamuflert som de litt større i steinura.

Hytte-utsikten ved midnatt.  Sola står høyt enda, døgnet rundt.

Inne i byen er det gåseflokkene med sine små som regjerer.  I dag spotta jeg ei hel-hvit gås sammen med de andre.  Albino?

Det var fint å være tilbake.  Svalbard er slik - enten avskyr du det fra første minutt, eller så bruker du resten av livet på å lengte tilbake.  Jeg hører nok til siste kategori.  Bitt av Svalbard-basillen.

Bakhagen - ferdigstillet

 Området bak drivhuset har vært under arbeid.  Bedet som var der er fjernet, og vi prøver å gjøre det om til min egen private lille "planteskole".  I fjor sommer kom vi så langt.

I år har jobben fortsatt.  Vi prøver å ramme inn området så det blir et eget "rom" i hagen.  Det har kommet opp et par portaler bygget av mannfolket og meg.  Og plantekasser mellom drivhusplattingen og bakhagen.  Da gjenstår "gulvet" og planting i kassene.

Gulvet ble dekkbark med tykke lag papp under.  Det er "relativt enkelt" å bytte ut når barken komposterer.  Jeg ble veldig fornøyd med resultatet:

I plantekassene er det satt klatrende hjelmer som jeg håper skal trives og klatre fint i armeringsnettene som er satt opp.  I tillegg har jeg satt en del ett-årige planter der.

Mellom pallekarmene og steinkanten er det fylt jord og plantet en rekke med blåleddved.  Hvis de trives og vokser vil det bli en fin ramme og skille mellom bakhagen og området utenfor.  Håper jeg.

Ramma som står midt i inneholder frøpotter med staudefrø.  Her står de til de har spirt og blir priklet, evt. til jeg gir dem opp og tømmer dem ut.  Det er jo langtfra alt man sår som spirer..... I pallekarmene som er satt langs kanten befinner de ferdig priklede plantene seg. Og planter jeg spar opp i bedene - frøplanter jeg finner og ikke greier å kaste, og planter som blir til overs når jeg flytter og deler plantene i hagen.

Det var stokkløpinga si, det!

 

Jeg har sådd litt for å ha noe å fylle pallekarmene med etter som jeg høster det som er klart.  Det er mest salater og lignende.  Ting som vokser fort og rekker å gi avling før vinteren kommer.

En av dem jeg har sådd er Pak Choi.  De spirte fint.  

Når jeg hadde tatt opp den Pak Choi-en som ble sådd i vår, gikk turen til såbegrene for å finne nytt karmfyll.

Salatene var fine og ble plantet ut.  Pak Choi, derimot.......De var begynt å gå i stokk!  Knapt priklestørrelse før de begynner å ville blomstre.  Og det gjelder alle spirene.  Merkelig.....

Renovert bed

 

Langs fronten av huset går det et ca sju meter langt bed, omlag to meter bredt.  Mesteparten av det visne som ligger her når snøen gikk er kveke.  Her var mer ugress enn blomstrende hageplanter.  Det var på høy tid å gjøre noe.

Så i april, når snøen hadde trukket seg litt tilbake fra veggen, ble greipa tatt i bruk.  De plantene som var verd å ta vare på ble satt i fruktkasser fra Coop'en.  Jorda ble gjennomarbeidet og nærmest soldet med greip og fingre  40-50cm dypt og det jeg kunne finne av ugressrøtter ble stappet i vrengte jord-sekker og lagt bort for kompostering.

Det er god jord i bedet.  I front kantes bedet av en hellesti som er lagt i betong.  På andre siden av den stien er et annet bed, der kveka også har tatt fullstendig overhånd.  Og under betongen og steinene i stien ligger det sannsynligvis tett-i-tett med kvekerøtter.

Etter spavending og rensing ble bedet dekket med tykke lag papp og aviser i håp om at den kan stoppe kveka i alle fall i et par år, og at eventuelle rotbiter jeg har oversett dør før de greier å trenge gjennom pappen.  Jeg håper også at giftsprøyting på andre siden av stien greier å ta livet av de røttene jeg ikke kommer til under betongen.

Deretter er det på med nytt vekstmedium.  Først et tykt lag tang.  Så et godt lag hestegjødsel med mye strø/flis i, et lag kugjødsel og til slutt et lag jord på toppen.  

Jeg er SÅÅÅ glad for at i kan hente både hest- og ku-gjødsel gratis hos noen som har dyr, og tang i fjæra like ved.  Det hjelper godt på når man driver med sånne prosjekter som dette.  Å kjøpe jord i sekker ville blitt uhorvelig dyrt.  Og kjøper man plantejord fra jord-leverandører som produserer i "stort" risikerer man at den er full av ugressfrø (been there....)

Så er det klart for replanting.  Etter at planterøttene er gjennomgått grundig på nytt for å sikre at det ikke er mer ugressrøtter igjen.

Nyplantet.  Henger litt med nebbet etter to måneder i fruktkasser, men neste år regner jeg med de er fine igjen.  Ikke alle de opprinnelige plantene fikk komme tilbake, noen ble stappet i sekker og kompostert.  I front, der det var ledig plass, står alle Fuchsia-stiklingene jeg ikke hadde krukker til.  Fyllmasse mens jeg finner ut hva slags stauder jeg har lyst å ha der.  Om værgudene vil og jeg er litt heldig kanskje de rekker å blomstre litt før vinteren kommer.

Høste- og konserveringstid igjen

 

Seinsommer og høst er tiden for å ta vare på det vi dyrker og det vi høster i skogen.  I år kom den tidligere enn normalt.  Allerede er den første broccolien høstet, forvellet og frosset.  Løvetannsirupen er sikret.  Og den første batchen med gressløk er tørket og lagret på tette glass.  Årets urtesalt er lagd.  I dag var det basilikumen og kamilleblomstene sin tur.  Rabarbra er høstet en gang og tørket, og høstet en gang til og lagd rabarbragelé av.  Da har vi til både te og krydder til vinteren.

Prestegårdshagen modul tre

 I 2024 starte Senja moments arbeidet med å bygge opp en ny prestegårdshage ved den gamle prestegården på Tranøya.  Det lokale hagelaget var der på dugnad og plantet til den første delen, som jeg fikk være med på og har skrevet om tidligere.

Hagen er lagd av tre kvadrater.  Første delen var 2024.  I fjor var vi der og plantet til kvadrat nummer 2.  Da ble det sånn:

I dag har vi vært og plantet til den tredje og siste modulen.  Og tynnet og ryddet litt i de gamle, som allerede begynte å bli en smule overgrodde. Plantene har trivdes, det er tydelig!  Etter at vi var ferdige i dag, var det blitt sånn:

Mens vi pakket sammen og gjorde oss klare til å dra, kom drengen på gården med skjellsand fra fjæra som skal være markdekke mellom karmene.  Da blir det fint, tenker jeg.

Dette prosjektet har vært veldig gøy å være med på.  Jeg håper de fortsetter å utvikle hagen.  Vi som var der som frivillige i dag, satt i pausen og drodlet over hvordan vi syns det burde bli i fortsettelsen.  En rosehekk langs veggen for eksempel.  Det hadde vært virkelig vakkert.

Lager min egen hybrid

 

For to år siden fant jeg ut at jeg skulle gjøre et forsøk på hybridisering av valmuesøster.  Jeg overførte pollen fra en Meconopsis punicea til blomsten på en lys blå Meconopsis betonicifolia/bayleyi.  Blomsten med "fremmed" pollen ble merket, og når frøene kom ble de sanket inn og sådd.

De spirte godt, og i fjor vår hadde jeg ganske mange frøplanter som ble priklet og stelt med til de ble plantet ut på seinsommeren.

I år blomstrer de for første gang.  Alle som har blomstret til nå har fått en farge som er en mellomting mellom de to foreldrene - rosa til lys lilla.  Alle har også fått vekstform og størrelse til frø-moren, altså bayleyi.  Den høyeste er omkring meteren, mens den laveste strekker seg ca en halvmeter i været.

Denne fikk en veldig fin farge, syns jeg.  Vel verd å ta vare på.

En av de andre ble litt mørkere og kronbladene har litt av de "rynkene" man kan se på punicea.  Riktig lekker syns jeg.

Det jeg ikke vet enda, er om disse blir stauder som bayleyi er, eller om de er monokarpe som punicea.  Jeg håper det første.

Nå har jeg lyst å fortsette forsøket med å overføre pollen fra en av disse til en punicea.  Det kan bli et interessant resultat?

Planteportrett: Campanula alpina var. bucegiensis

 

Denne lille klokke-planten har jeg hatt i hagen et par år nå.  Den står i et bed på sørsiden av huset omgitt av store planter som gjør at den nesten forsvinner.  Jorden er en blanding av kompost og den jorda som var her opprinnelig.  Jorden er jevnt fuktig, men på den litt tørre siden.

Frøene til denne kom fra Wild Flower Seeds.  De var sanket på Mont Bucegi, Romania i 2400m høyde.  Jeg sådde dem på vinteren 2024 og de spirte godt.  På sommeren plantet jeg ut flere i hagen, men kun denne overlevde.  En del småplanter stod også i potter og ble spist opp av mus.  

Planten er omlag 15cm høy hos meg og blomstrer tidlig/midt juni.  Min plante har lysere farge enn det jeg finner når jeg søker på nett.  Den vil ha det solrikt men ikke tørt.  Veldrenert.  Mager grusholdig jord.  Det er ellers lite opplysninger å finne om den.

Jeg tør ikke flytte den, for det ser ut som den trives der den står.  Og jeg har bare denne ene.  Så da får den stå der og gjemme seg under sine større naboer.  Jeg håper å finne frø på den i år.

Valdres tror ull er jord.....

Jeg har dekket jorda i hvitløkskarmene med et tykt lag ull.  Det er mulig jeg var for ivrig da jeg stappet ulla rundt de spirende løkene.  Ikke at de vokste dårlig eller så syke ut - tvertimot så de helt strålende ut og vokste svært så fort.

Så begynte noen av løkene å legge seg sideveis.  Flere og flere la seg ned.  Bladverket så enda grønt og friskt ut og noen av plantene har begynt å lage grisehaler.  Så jeg dro ulla til side for å sjekke tilstanden.

Løkene som var begynt å dannes har dratt seg oppover og lå i jordskorpa!  Ikke rart plantene slet med å holde seg oppreist da.....

Jeg tror at jeg rett og slett har lagt for tykt lag ull, og for tett rundt plantene.  De har antakelig trodd at toppen av ulla var jord-nivået, og da stod de for dypt.  Så de har trolig krøpet høyere opp for å komme i rett dybde.  I den ene karmen jeg ikke har hatt ull (for sammenligningens skyld) står alle løkene i normal-dybde, og de står støtt.

Jeg har nå dratt ulla litt tilside så løkene får litt luft rundt seg.  Og regelrett stappet dem ned i jorda igjen og dyttet jord godt rundt stilken.  Nå står de oppreist i alle fall.

Mislykket potet-forsøk

 Fjorårets potetavling var så miserabel som det kan bli.  Mest min egen feil, som absolutt måtte lage potetland i skygge og dårlig jord.  Men - det kom en del bittesmå poteter ut av det landet.  Mest bittesmå og noen få store for å være ærlig:

Ikke særlig å skryte av, vel?  Så starta den ferske bonden tanke-kverna;  Hva om jeg prøvde å sette alle småpotetene?  På høsten?  Så kanskje det kunne bli noe nyttig av dem?

Som tenkt så gjort; potetene ble høstsatt.  Jeg lagde huller og slengte en liten neve småttiser i hvert hull, i håp om at i alle fall noen av dem var spiredyktige:

Så ble det dekket med gress og lagt lokk på:

Ikke en eneste potet har spirt!  Jeg gravde opp noen for å sjekke når de vår-satte hadde kommet opp.  Noen var råtne.  Ingen av dem som fremdeles så hele/friske ut hadde antydning til spirer.

Nå har jeg satt "ordentlig" settepotet i den karmen.