søndag 5. desember 2021

Livet med korona

Forrige fredag, mens jeg var på jobb, kjente jeg at formen var synkende.  Men jeg hadde gjort en negativ hjemmetest dagen før, så jeg gjorde ikke noe stort nummer av det.  Da jeg kom hjem på ettermiddagen, gikk jeg til sengs, og har vært der siden.  Mandag var positiv koronatest et faktum, og det ble full isolasjon uten adgang til å lage egen mat eller se mennesker.

Nå betyr ikke det så mye, matlysten er på minimum og jeg orker ikke snakke med noen uansett.

Så - status:

Kosthold:  Nesten all maten smaker merkelig; vannet smaker som om det ligger kadaver og flyter i bassenget, brød smaker bare salt, stekt kylling smakte svidd hår, kaffe har blitt udrikkelig og krem på boks gav meg brekninger (prøvde meg på coctaifrukt med krem.....)  Det eneste som fremdeles har en smak som minner om normalen er melk, gouda og appelsin.  Så kostholdet for tiden består av ei skive med gouda og appelsin til frokost, med et glass melk til.  Så ett eller annet middag som jeg forhåpentligvis greier å svelge.  Så ny skive med gouda til kvelds.  Og hvis skiva er for tykk så greier jeg ikke å spise den heller, da går den i søpla......

Jeg greier også å trykke ned hermetisk frukt, hvis jeg bare skyller den godt under rennende vann så jeg får av all den ekle sirupen som de ligger og svømmer i.

Personlig hygiene:

Kapittel for seg selv; håret har ikke sett børste eller kam på halvannen uke og ser ut deretter.  Det minner mest om ei blanding av min mors sveis på det verste, og Abid Raja sin sveis under første nedstengning.  Det verste er at jeg bryr meg ikke

Jeg dusjer daglig, men formen er såpass laber at jeg greier ikke full vask.  Det vaskes så langt jeg rekker før hodet svirrer og knærne begynner å svikte, så er det bare å skru av vannet og komme seg i horisontalen i ei faens fart  før besvimelsen er et faktum.  Etter en hvil kan jeg tørke meg og kle på meg igjen.  I dag var det føttene som ble utelatt, i morgen regner jeg med det blir håret....

Tannpussen har blitt et mareritt ettersom tannkrem ikke smaker tannkrem lengre, men noe ekkelt udefinerbart gugg.


Søvnhygiene:

Sover omlag tjue timer i døgnet.  Den våkne tiden brukes til personlig hygiene, mat, og kontakt med samboer, evt. lege og arbeidsgiver.


Helsetilstand:

Temperatur som har ligget jevnt på 38+ i halvannen uke merkes.  Jeg orker ingenting.  Hodepine av olympiskedimensjoner som banker i takt med pulsen gjør sitt til å begrense aktivitetsnivået.  Og hoste......Og jeg er så vanvittig sliten hele tiden!  På telefonen ligger det en haug med ubesvarte anrop og meldinger og jeg har ikke overskudd til å besvare dem.  Det er så slitsomt å snakke at jeg orker ikke svare når det ringer.  Derfor skriver jeg her i stedet, så får de som ønsker, informasjon uten at jeg trenger å anstrenge meg så mye.

søndag 7. november 2021

Arktisk hyttetur

 

Helga har vært tilbrakt i godt selskap her;  i Pramneshytta som befinner seg i Hiorthamn tvers over fjorden fra Longyearbyen.  Hytta er fra 1920 hvis jeg husker rett, og bygningen er fredet.  Den har vært bygd på, så det er ikke hele bygningen som er like gammel.

Interiøret ser ut til å være fra da hytta var bygd.  Det er veldig koselig inne i hytta, med to soverom, kjøkken, stue, toalett og gang.

Fire damer la i vei lørdagen midt på dagen, i det lille vinduet med dagslys som fremdeles er tilstede før polarnatta er et faktum.  Vi slo oss sammen med et annet turfølge, som skulle til en annen hytte omlag en kilometer fra denne her, og krysset dalen sammen med dem.

Her skulle vi gå over - på isen.  Men det var litt bløtt, så vi la turen lengre inn i dalen før vi krysset over. Der var isen tykk og god, og det var trygt å komme seg tørrskodd over.  Heldigvis hadde vi alle gode isbrodder, ellers er jeg sannelig ikke sikker på at jeg hadde kommet meg helskinnet over.  Den isen var glatt!

Svalbard har mye flott natur,  og jeg blir aldri mett på synet av disse fjellene.  Målet for turen vår ligger et stykke til venstre på landområdet på andre siden her.

Fra Longyearbyen gikk vi først et stykke innover Adventdalen før vi krysset over til andre siden og fulgte fjæra utover igjen til der hytten ligger.  En tur på vel åtte kilometer.

Her har vi kommet over, og befinner oss i Hiorthamn.  Det står fremdeles en del igjen fra den tiden det var gruvedrift her, slik som denne taubanesentralen.  De fleste bygningene i Hiorthamn er også fra den tiden, men har endret bruksområde etter at kulldriften der var lagt ned, og  benyttes nå som hytter.

Fra Hiorthamn hadde vi en kilometer å gå til der vi skulle være.

Ettersom det ikke er hverken vann eller strøm, og det ikke fins skog, må alt - mat, vann, ved - bæres med til hytta.  Og ettersom det ikke kan oppbevares mat der p.g.a. isbjørner som lukter maten og bryter seg inn, må det man ikke eter opp, bæres med hjem igjen.  Toilettinnholdet må også bæres med til byen, og kastes i egne kontainere beregnet på kun det.




Her er turfølget på hjemvei.  Tre flotte damer som gjorde helga til en særdeles hyggelig, og morsom, opplevelse.  Langt å gå med tung oppakning, men relativt problemfritt.  Og hytteoppholdet var vel verd både gåturen og oppakningen.

mandag 11. oktober 2021

Der det er hjerterom er det husrom

 Vi renoverer vaskekjelleren og bodene i kjelleren.  På høy tid, egentlig - de rommene har ikke vært rørt siden huset var bygd i 1970.

Da platene på veggen ble fjernet, fant vi glava som var blitt grå i hjørnet på den ene boden.  Og inni der noe som så ut som et musebol ved første øyekast.

Jeg kjente kvalmen rulle gjennom kroppen et lite øyeblikk ved tanken på mus som kryper rundt i veggene og hjernen satte umiddelbart i gang med å vurdere forskjellige alternativer for å bli kvitt problemet.


Med tykke hansker på ble glavaen brettet til siden og reiret løftet ut. 

Det viste seg å være et humlebol.  Fraflyttet heldigvis. 

Bak glavaen er det murvegg - grunnmur.  De må ha krøpet inn under bordkledningen og ned langs murveggen for å bygge det her.  Og vi har ikke merket det.  Hvor lenge det har vært inni veggen vet vi ikke.

Her ligger det fraflyttede slottet.  

Med to innbyggere som ikke kom seg ut i tide.


Jeg vet ikke helt om jeg skal syns det er ekkelt å ha insekter i veggene, eller om jeg skal synes det er litt kult å finne et humlebol i huset.......

lørdag 9. oktober 2021

Stor-avling! Liksom.....

 

Det har vokst godt i pallekarmene i sommer.  At det vokser, og at plantene er store og frodige, er ikke nødvendigvis det samme som at gartneren får mye mat igjen for arbeidet.

Poteten og gulrøttene gav riktignok stor avling - bedre enn forventet.  Brokkolien ble det også litt av - skjønt ikke så mye som man kunne ønske.  Og jeg fikk en del ganske små men gode rot-selleri-knoller.

Blomkålen kom aldri lengre enn dette.  Inne i de sammenkrøllete bladene i sentrum ligger det som skulle blitt mat.   Men vi skriver oktober, og jeg reiser bort i seks uker neste uke.  Så i dag ble plantene rykket opp og lagt i komposten.  Vi ble blomkål-løs i år.

Hvorfor de ikke kom lengre vet jeg ikke.  Jeg har dyrket blomkål før, og fått fin avling.  Kan det ha med våt og kald sommer å gjøre?


I to pallekarmer hadde jet rødløk, kepaløk og hvitløk.  Jeg tror jeg har høstet omlag ti rødløk som var såpass store at de egner seg som mat.  Purreløk ble det ganske enkelt ikke......

Hvitløken og kepaløken så ut til å ha forduftet fra jordens overflate, og i dag spavendte jeg karmene de stod i og klargjorde dem for neste års dyrking.  

Da fant jeg disse; to bittesmå hvitløk som ikke engang har fått antydning til fedd, og noen kepaløker som ikke var større en de setteløkene jeg satte ned i vår.

I rødbete-karmen fant jeg også et par gjenglemte små rødbeter.  På en hel karm med rødbeter får jeg kanskje nok til å fylle et glass når jeg sylter dem i morgen.  Kjempeavling!

De dårlige unnskyldningene av noen løker jeg fant, putta jeg ganske enkelt i jorda igjen, i en karm som var klargjort med ny-innspadd kompost og tang og litt bokashi.  Der kan de stå og skamme seg i vinter, og kanskje vokse seg store og fine neste sommer.





torsdag 7. oktober 2021

En tapt kamp?

 På tidlighøsten spadde jeg om dette bedet.  Det var rett og slett for mye ugress til at det lot seg luke på et skikkelig vis.  Ugressrøttene hadde fullstendig infiltrert de røttene jeg ville beholde.  I tillegg var det noen i overkant ivrige stauder som trengte å strammes litt opp, og andre som gjorde litt for lite av seg.  Så jeg lukte, spadde, fjernet ugressrøtter,  spadde opp staudene og plantet dem igjen med nyrensede røtter.  Og spadde inn godt med hestegjødsel mens jeg var gang.  Det ble så fiiiiiiiint!!!

Så reiste jeg bort i seks uker.



Sånn så det ut når jeg kom tilbake.  Fullstendig dekket av ugress.  Igjen.  Er det mulig????  Kampen mot ugresset vil ingen ende ta.  Nå er det riktignok stort sett vassarve som dekker bedet her, rotugresset har enda ikke greid å invadere området på nytt.  Men likevel.




Etter et par timers jobbing var det ryddet.  Igjen.  Nå ligner det på det jeg forlot for seks uker siden.  Nå kan vinteren bare komme.

mandag 4. oktober 2021

Mat til alle?

 

Det er gøy - og givende - å høste en vellykket avling i egen kjøkkenhage.  Som potetene i år - de var både mange og store!

Det er ikke like gøy når du oppdager at noen andre setter minst like stor pris på avlingen som du gjør selv.  En del av potetene mine hadde tydelige merker fra noe som har spist på dem og jeg kunne se tuneller som gikk innover i knollene.

Her har jeg skåret opp noen, og fant en synder inni en av dem.  Nå skjønner jeg hvorfor de små grå jæv$&#$ kalles åkersnegler.  De trives i potetåkeren min!

Den ikke-angrende synderen ble behørig halshugget og kan ikke skade flere poteter!

Middagen i dag bestod for øvrig av fisk fanget like utenfor her (kortreist), selvdyrkede poteter og gulrøtter.   Snakk om å være selvberget!


lørdag 2. oktober 2021

Som man sår.....

 

I vår skulle jeg være bortreist i den tiden man pleier å sette potet.  Det var tele i jorda og det stedet jeg hadde sett meg ut til poteter i år var ikke klargjort for noesomhelst.  Det var regelrett ugressbefengt brakkmark, og jorda inneholder mye leire.

Jeg grov huller i jorda med spett og spade og stappet settepotetene ned i den frosne jorda, og satsa på at de tålte frost.  Så reiste jeg bort.

I løpet av sommeren har de ikke fått annen gjødsel enn bokashivann et par ganger.  I tillegg har jeg lagt gressklipp fra plenen rundt plantene et par-tre ganger i sommer.

Resultatet ser  slett ikke verst ut, må jeg si.  Ikke bare var det mange poteter under hver plante.  De var også store!

Noen av de små potetene har jeg satt i jorda igjen som et eksperiment.  Jeg vil se om det fungerer å sette potet på høsten, og evt. hva slags resultat det vil gi neste år.  Vi har ikke noe godt sted å lagre småpoteten, så hvis de ikke kan brukes til settepotet umiddelbart, så er de i realiteten tapt.  Eller vi må ete dem med en gang, mens skallet enda er så tynt at det er greit å spise det.

Jeg har også fått tatt opp gulrøttene.  I år ble det sådd en blanding av hvite, gule, røde og orange røtter. Resultatet stemmer ganske godt med tidligere erfaringer; de gule blir veldig store, de orange blir også fine.  De røde og hvite må jeg også si meg fornøyd med i år - de blir vanligvis ganske mye mindre enn gule og orange gulrøtter.

Løken ble det dårlig resultat av.  Kepaløken var knapt større en de var da jeg satte dem ned i vår, så de ble ganske enkelt plantet igjen i en pallekarm.  Hvis de overlever vinteren så kanskje de vokser seg større neste år?  Rødløken ble såpass at den er grei å spise, men jeg syns ikke størrelsen er imponerende.

Purreløken og vårløken forbigås i stillhet.....

søndag 26. september 2021

Når man må sove etter nattevakt

 Noen nattevakter går fint, med hvilende vakt får man som oftest sove litt.  Men man er uansett på jobb, og den søvnen man får blir ikke tilstrekkelig.  Så da må man sove litt når man kommer hjem.

Men først så skal man bare......og så bare......og plutselig så har man hengt opp en maskin med klær, tømt oppvaskmaskinen og fylt den igjen og startet den, vært i hagen og sanket frø, og er i full gang med å koke kraft til fiskesuppe seinere i uka.

Og så er det lunsjtid.

Ikke hadde vi handla tilstrekkelig til helga heller, så det manglet både løk og sellerirot og gulrot til kraftkoking.  Da var det helt fantastisk å kunne gå i kjøkkenhagen å høste alt som manglet i kjøleskapet. 

Sellerirøttene er riktignok små, men smaker som de skal.  Gulrøttene har fin-fin størrelse nå, og løken er små men utrolig saftige.  Så tok jeg med litt havrerot og svartrot og hadde i kjelen også.  

Det gir en helt egen følelse å høste fra egen hage på den måten.  Kommer aldri til å slutte med kjøkkenhage, tror jeg.

Mens krafta kokte, kunne jeg gå i hagen og sanke frø.  Det hadde jeg egentlig ikke tenkt å gjøre i år, men .......det er uansett greit å få klippet bort alle frøstandene, så det ikke blir så uhemmet spredning av alt mulig.  Om jeg gidder å rense og gi bort seinere i vinter får tiden vise.  Nå står de i alle fall til tørk i åpne konvolutter.  Det blir ikke så mange sorter sanket i år i alle fall, fordi jeg reiser bort og blir borte store deler av den tiden frøene modnes hos meg. 

søndag 12. september 2021

Skattejakt. Eller.......tapt og ikke funnet.

 En kollega greide å miste en genser på fjelltur.  Og satte seg det noe hårete målet å gå tilbake samme rute og finne den igjen.  Vi snakker ullgenser med samme farge som bakken rundt, mistet midt oppå snaufjellet der det blåser friskt  store deler av tiden.  Jeg og en til fra samme arbeidsplass ble med på turen.

Først gikk vi et stykke inn i Bjørndalen



Og greide å komme oss over elva til andre siden uten å bli våt på beina 👍

Så gikk turen bratt opp.  Og opp.  Og opp.  På Fuglefjellet.  



Vel oppe er det i alle fall ingenting å si på utsikten:


Her på vei frampå kanten


Utsikt retning Longyearbyen.  KSAT med sine hvite runde kuler


Ytterst på kanten av Fuglefjellet, der varden og postkassa står. Det er temmelig bratt ned på alle kanter her....

Turen fortsatte i retning Grumant.  På veien så vi rester etter russernes gruvedrift.   Midt innpå fjellet


Men noen genser fant vi ikke.  Etterhvert skyet det til, og da det kom snøvær, fant vi at det var best å snu.  Da var vi ett par timers gange fra bilen.



Nedstigninga fra Fuglefjellet var akkurat like bratt som oppover.......





Og genseren?  Den så vi ingenting til.

Noen sekunder etter at eieren kom inn døra hjemme, mottok hun en SMS fra noen som hadde funnet den.  

Turen var uansett flott, og vel verd både den tiden vi brukte og slitet med å komme seg opp på fjellet.  Først oppe, er det forsåvidt greit, da er det ganske flatt og lett å gå.  Turer i fjellheimen på Spitsbergen er absolutt å anbefale.  











lørdag 28. august 2021

Dødsdom over en overivrig Aconitum

 Jeg vet ikke hvor denne kommer fra.  Det jeg vet, er at jeg har fått frøene fra ett eller annet sted, sådd og drevet den fram selv, og plantet ut.  Jeg mistenker at disse er resultat av frø fra Chris Chadwell men kan ikke si det sikkert.  Jeg fikk frø derfra til "Aconitum sp" i 2016 og det er en reell mulighet for at disse plantene er fra den sådden.

Planten er vakker, det er det ingen tvil om.  Høyreist og stolt ruver den to meter opp i lufta og må ha litt støtte hvis den ikke skal legge seg over.  Fargen er også spesiell, jeg har aldri sett en aconitum med denne fargen andre steder.

Og den er villig!  Jeg napper frøplanter overalt.  Hvert år.  Selv om jeg prøver å være påpasselig med å fjerne frøkapsler så er det alltid noen som slipper unna.  Og de er utrolig spirevillige!  Den er såpass ivrig at jeg er redd den skal overta fullstendig den dagen jeg ikke greier å holde den i sjakk selv.  Og jeg må innrømme at jeg ser for meg en landeplage a la tromsøpalmen eller springfrø.

Det vil jeg ikke ha ansvar for.  Så jeg har bestemt meg for å utrydde den i egen hage.  Med tungt hjerte, det skal innrømmes.  Men jeg tror ikke det er verd å beholde den hvis resultatet blir en plage for både meg og naboene etterhvert.

Tanken har vært der i flere år, men jeg har ikke hatt helt hjerte til å gjennomføre det enda......

I år har jeg gjort innledende øvelser med å klippe ned blomstringen noe.  Så tenker jeg å sanke inn litt frø i høst bare for å ha sånn i tilfelle.  Så er ikke broa fullstendig brent.