fredag 13. mai 2022

Delphinium oxysepalum


Opprinnelig portrett 2010
Dette er en plante jeg sådde selv for ett par år siden.  Jeg husker ikke hvor jeg fikk frøene fra.  I fjor ble den plantet ut i bed på nordsiden av huset, omtrent midt i det store bedet langs gjerdet.  Jorden består av en blanding av grusjord, kompost og leirjord.  Dreneringen er god, uten at det blir veldig tørt der.  Bedet har sol morgen, formiddag og kveld.
Planten blomstret i sommer med en utrolig blå-blå farge.  Veldig dekorativ:) Min plante ble ca 35cm høy.  Hos meg kom blomstringen i juli.
Delphinium oxycephalum kommer fra vestlige Karpatene, hvor den vokser i steinete kalkholdige gressbakker.  Den oppgis til 80cm, en god del høyere enn min plante. Den liker dyp næringsrik og sandholdig jord, og trives i full sol.  Planten er giftig.

mandag 28. mars 2022

Surprise, surprise!!!


 Jeg fyller 60 til høsten.  Det vet familien.

Jeg har ingen intensjoner om å være hjemme på dagen.  Det vet også familien. 

Eldstedatter forkynte for ei stund siden at hun var sliten og trenger å hvile.  Så hun tok ei uke ferie og kom hjem.  Lite visste jeg at det var avtalt spill med mannfolket, som var i full sving med å lage overraskelses-selskap for meg.  Et helt halvt år på forskudd!


Fredag kveld kunne han informere om at den nattevakta jeg hadde lørdag til søndag, den skulle jeg ikke på.  Han hadde kontaktet arbeidsgiveren min og bedt om fri på mine vegne.  Arbeidsgiver var med på leken og hadde skaffet vikar.  Vi skulle nemlig feire 60-års-dag.

Min 60-års-dag.  Som ikke er før i september.

Så på lørdag var mannen i mitt liv, ungene, svigerdatter-to-be, bonusbarnebarn og jeg ute og spiste en bedre middag.  Etterpå, vel hjemkommet til vin og snop, fikk jeg gave!

Og gaven?  Det var noe jeg har hatt lyst på i årevis, men aldri tatt meg råd til å kjøpe; Nye ski, staver og sko.

Jeg har en fantastisk familie 💖💖💖

tirsdag 22. mars 2022

Såliste 2022

 I år hadde jeg ikke tenkt å så stauder.  Men så hadde jeg noen frø liggende som jeg kjøpte i fjor.  Og noen få sorter som jeg sanket på Svalbard i høst.  Så da ble det en bitteliten liste likevel:


Geranium refractum  

Clematis intricata

Manraquora caulescens

Sorbus species

Urophysa Henry

Corydalis aff. anthriscifolia

Meconopsis sulphurea tsp. sulphurea  

Gentianopsis grandis

Omphalogramma species

Meconopsis wilson's ssp. australis


Alle disse frøene kommer fra Growwild nurser


Disse fant jeg på Svalbard høsten 2021:

Saxifraga hirculus

Papaver dahlianum

Silene whalberbelia

søndag 19. desember 2021

Krigstid?

Etter at jeg ble koronasyk, har jeg blitt kontaktet av en del mennesker.  Noen har fått påvist korona og ønsket informasjon om hva de har i vente.  

Noen var vaksinerte som ville vite om jeg syns de hadde gjort riktig valg.  De var selv tvilende og usikre, men følte seg presset av omgivelsene.  Noen hadde underliggende sykdommer og var redde for å bli syke.  Felles for dem var at de har begrenset tillit til vaksinen, men har latt seg vaksinere likevel.  Ikke at jeg er noen autoritet på området, og således rett person å henvende seg til.  Men jeg har nå svart dem så godt jeg kan.

Noen har fått vaksine, men hatt så store bivirkninger at de absolutt ikke vil ha flere doser.  

Så var det de som er uvaksinerte, men ikke tør å si det til andre fordi de opplever at uvaksinerte blir hetset og trakassert av omgivelsene.  Sånn har det blitt;  mange tør ikke være ærlige på de valgene de tar selv om det er fullstendig legitime og lovlige valg som de er fullt berettiget til å ta uavhengig av hva andre måtte mene.  

Vi har fått en kasteløs minoritet i dette landet som en del mennesker mener det kan herse med etter eget forgodtbefinnende, godt hjulpet av media som hauser opp alt som kan øke salgstallene.

Ansvarlig og vaksinert av Vitaly Berg  viser med all tydelighet hvordan det har blitt.  Her hevdes det at sykehusene er fulle av uvaksinerte, og det fremstilles som at det er de uvaksinerte som er årsaken til at helsetjenestene er i ferd med å knele.    Videre påstår Berg at den økte smittefaren nå skyldes de uvaksinerte. 

Men blant de som ble smittet med omikron - som er årsaken til de innstrammingene vi har nå - på et mye omtalt julebord var såvidt jeg har kunnet lese meg til 98% fullvaksinerte.  Og sykehusene er ikke fulle av uvaksinerte slik Berg påstår.  Iflg. Helsedirektoratet   er det pr. 18.desember 2021 innlagt totalt 383 med korona på norske sykehus.  Av disse var 118 innlagt på intensivavdeling.  

Helsetjenestene i Norge har vært kuttet og bygget ned i en årrekke - og det så kraftig at sykehusene ikke makter omkring 1000 ekstra pasienter.  At det i tillegg har vært varslet om manglende kapasitet i årevis før koronaen meldte sin ankomst, er en sannhet Berg forbigår i stillhet.  I stedet brukes den manglende kapasiteten som legitimering av hersketeknikker, løgner og trakassering av en liten gruppe mennesker.  

Skal Berg være med i diskusjonen og forvente å bli tatt på alvor, bør han i det minste holde seg til sannheten.

Ansvarlig og uvaksinert av Beate Langfeldt  beskriver hvordan hun opplever det å leve som frivillig uvaksinert mot korona.  Og hvordan hun opplever behandlingen fra omgivelsene på grunn av det valget hun har tatt.  

For egen del må jeg si at jeg oftere enn jeg liker å tenke på har hørt kommentarer av typen: "jeg er vaksinert så jeg trenger ikke ta hensyn" fra de nå-for-tiden rett-tenkende som har latt seg vaksinere.  Så turer de fram med livet som om korona ikke eksisterer, det skal klemmes og hender skal trykkes, og meteren er en levning fra fortiden.  Jeg har selv opplevd å bli tvangsklemt av et menneske som ikke brydde seg om at jeg gav tydelig beskjed om at det skal være avstand og at jeg ikke ønsket fysisk kontakt.

Mens de som er uvaksinerte - av de jeg kjenner i alle fall - er svært bevisst på at de ikke er vaksinerte.  De bruker munnbind, vasker hender, unngår fysisk kontakt og holder seg mer hjemme enn før.  Og drar på butikken kun når de må - og da helst på tidspunkt de regner med at det er lite kunder der.  De fleste uvaksinerte er også innforstått med at de kan få begrensninger i bevegelsesfriheten - som f.eks. koroanapass for å ha tilgang til en del sosiale eventer/reiser.  

Så hvem er mest egoistiske og hensynsløse i dette samfunnet?  

Og den dagen koronaen er borte, eller vi har funnet en måte å leve med den på; forventer de som i dag kaller meg for hensynsløs, kunnskapsløs, egoistisk, usolidarisk og en del andre like sjarmerende karakteristikker, at jeg da skal gå videre som om ingenting har hendt?  Forventer de at jeg skal akseptere den måten jeg blir behandlet på nå uten at det får konsekvenser for framtidig vennskap/bekjentskap?  Jeg har allerede fjernet noen fra vennelisten på FB på grunn av respektløs omtale av folk som har tatt et valg som er fullstendig legitimt pr. i dag.  

De som velger å ikke vaksinere seg, har mange grunner til det.  Og så lenge det er grunn nok for den det gjelder, ja så er det grunn god nok!  Uavhengig av hva Berg og dennes like måtte mene.


torsdag 9. desember 2021

Satt fri - frisk?

 Ti dager i isolasjon!  

Det er lenge uten å se ei levende sjel, med maten plassert utafor døra der du oppholder deg, og skittenkoppene satt tilbake der når du har spist.  Man bør trives i eget selskap.  Eller som meg, være såpass syk at man ikke bryr seg men vil bare være i fred.

Isolatet mitt har vært sokkel-leiligheten i kjelleren, og gangen til leiligheten har fungert som sluse.  Eldstesønn som ellers bor der flytta midlertidig ut så jeg kunne benytte meg av fasilitetene.  Det var veldig snilt gjort, alternativet hadde vært innestengt på soverommet med mannfolket midlertidig parkert på sofaen i stua........

Kriteriet for å settes fri er feberfri - uten paracet - i minimum tjuefire timer.  Det målet ble nådd i dag og koronapasienten kunne ta pikkpakket med seg og spasere ut av isolatet.  Riktignok kjente jeg allerede på vei opp trappa at formen slett ikke er mye å skryte av.  Den lille spaserturen - og å lage egen frokost - medførte en times hvil på sofaen før pasienten var i stand til å gjennomføre morgenstell.   Veldig fornøyd med at vi har nedfellbart sete i dusjen.  I dag ble alt vasket.......

Status på helsetilstanden nå:

  • Smaks-sansen er tilbake - nesten normalisert
  • Veeeldig sliten.  Hyppige små pauser på sofaen, gjøre litt om gangen.  Kroppen kjennes ut som en 80-åring....
  • Jeg har fått sånn hud som veldig, veldig gamle damer har - papirhud
  • Andpusten ved den minste lille bevegelse.  Det tipper jeg har sammenheng med at Covid skader lungevev, og at det blir bedre med tid og trening
Nå er isolatet vasket ned og spritet av og klargjort for den egentlige beboeren.  Og jeg - jeg skal prøve å holde meg i forsiktig aktivitet med hyppige pauser så formen forhåpentligvis nærmer seg normalen i løpet av ikke altfor lang tid.

søndag 5. desember 2021

Livet med korona

Forrige fredag, mens jeg var på jobb, kjente jeg at formen var synkende.  Men jeg hadde gjort en negativ hjemmetest dagen før, så jeg gjorde ikke noe stort nummer av det.  Da jeg kom hjem på ettermiddagen, gikk jeg til sengs, og har vært der siden.  Mandag var positiv koronatest et faktum, og det ble full isolasjon uten adgang til å lage egen mat eller se mennesker.

Nå betyr ikke det så mye, matlysten er på minimum og jeg orker ikke snakke med noen uansett.

Så - status:

Kosthold:  Nesten all maten smaker merkelig; vannet smaker som om det ligger kadaver og flyter i bassenget, brød smaker bare salt, stekt kylling smakte svidd hår, kaffe har blitt udrikkelig og krem på boks gav meg brekninger (prøvde meg på coctaifrukt med krem.....)  Det eneste som fremdeles har en smak som minner om normalen er melk, gouda og appelsin.  Så kostholdet for tiden består av ei skive med gouda og appelsin til frokost, med et glass melk til.  Så ett eller annet middag som jeg forhåpentligvis greier å svelge.  Så ny skive med gouda til kvelds.  Og hvis skiva er for tykk så greier jeg ikke å spise den heller, da går den i søpla......

Jeg greier også å trykke ned hermetisk frukt, hvis jeg bare skyller den godt under rennende vann så jeg får av all den ekle sirupen som de ligger og svømmer i.

Personlig hygiene:

Kapittel for seg selv; håret har ikke sett børste eller kam på halvannen uke og ser ut deretter.  Det minner mest om ei blanding av min mors sveis på det verste, og Abid Raja sin sveis under første nedstengning.  Det verste er at jeg bryr meg ikke

Jeg dusjer daglig, men formen er såpass laber at jeg greier ikke full vask.  Det vaskes så langt jeg rekker før hodet svirrer og knærne begynner å svikte, så er det bare å skru av vannet og komme seg i horisontalen i ei faens fart  før besvimelsen er et faktum.  Etter en hvil kan jeg tørke meg og kle på meg igjen.  I dag var det føttene som ble utelatt, i morgen regner jeg med det blir håret....

Tannpussen har blitt et mareritt ettersom tannkrem ikke smaker tannkrem lengre, men noe ekkelt udefinerbart gugg.


Søvnhygiene:

Sover omlag tjue timer i døgnet.  Den våkne tiden brukes til personlig hygiene, mat, og kontakt med samboer, evt. lege og arbeidsgiver.


Helsetilstand:

Temperatur som har ligget jevnt på 38+ i halvannen uke merkes.  Jeg orker ingenting.  Hodepine av olympiskedimensjoner som banker i takt med pulsen gjør sitt til å begrense aktivitetsnivået.  Og hoste......Og jeg er så vanvittig sliten hele tiden!  På telefonen ligger det en haug med ubesvarte anrop og meldinger og jeg har ikke overskudd til å besvare dem.  Det er så slitsomt å snakke at jeg orker ikke svare når det ringer.  Derfor skriver jeg her i stedet, så får de som ønsker, informasjon uten at jeg trenger å anstrenge meg så mye.

søndag 7. november 2021

Arktisk hyttetur

 

Helga har vært tilbrakt i godt selskap her;  i Pramneshytta som befinner seg i Hiorthamn tvers over fjorden fra Longyearbyen.  Hytta er fra 1920 hvis jeg husker rett, og bygningen er fredet.  Den har vært bygd på, så det er ikke hele bygningen som er like gammel.

Interiøret ser ut til å være fra da hytta var bygd.  Det er veldig koselig inne i hytta, med to soverom, kjøkken, stue, toalett og gang.

Fire damer la i vei lørdagen midt på dagen, i det lille vinduet med dagslys som fremdeles er tilstede før polarnatta er et faktum.  Vi slo oss sammen med et annet turfølge, som skulle til en annen hytte omlag en kilometer fra denne her, og krysset dalen sammen med dem.

Her skulle vi gå over - på isen.  Men det var litt bløtt, så vi la turen lengre inn i dalen før vi krysset over. Der var isen tykk og god, og det var trygt å komme seg tørrskodd over.  Heldigvis hadde vi alle gode isbrodder, ellers er jeg sannelig ikke sikker på at jeg hadde kommet meg helskinnet over.  Den isen var glatt!

Svalbard har mye flott natur,  og jeg blir aldri mett på synet av disse fjellene.  Målet for turen vår ligger et stykke til venstre på landområdet på andre siden her.

Fra Longyearbyen gikk vi først et stykke innover Adventdalen før vi krysset over til andre siden og fulgte fjæra utover igjen til der hytten ligger.  En tur på vel åtte kilometer.

Her har vi kommet over, og befinner oss i Hiorthamn.  Det står fremdeles en del igjen fra den tiden det var gruvedrift her, slik som denne taubanesentralen.  De fleste bygningene i Hiorthamn er også fra den tiden, men har endret bruksområde etter at kulldriften der var lagt ned, og  benyttes nå som hytter.

Fra Hiorthamn hadde vi en kilometer å gå til der vi skulle være.

Ettersom det ikke er hverken vann eller strøm, og det ikke fins skog, må alt - mat, vann, ved - bæres med til hytta.  Og ettersom det ikke kan oppbevares mat der p.g.a. isbjørner som lukter maten og bryter seg inn, må det man ikke eter opp, bæres med hjem igjen.  Toilettinnholdet må også bæres med til byen, og kastes i egne kontainere beregnet på kun det.




Her er turfølget på hjemvei.  Tre flotte damer som gjorde helga til en særdeles hyggelig, og morsom, opplevelse.  Langt å gå med tung oppakning, men relativt problemfritt.  Og hytteoppholdet var vel verd både gåturen og oppakningen.

mandag 11. oktober 2021

Der det er hjerterom er det husrom

 Vi renoverer vaskekjelleren og bodene i kjelleren.  På høy tid, egentlig - de rommene har ikke vært rørt siden huset var bygd i 1970.

Da platene på veggen ble fjernet, fant vi glava som var blitt grå i hjørnet på den ene boden.  Og inni der noe som så ut som et musebol ved første øyekast.

Jeg kjente kvalmen rulle gjennom kroppen et lite øyeblikk ved tanken på mus som kryper rundt i veggene og hjernen satte umiddelbart i gang med å vurdere forskjellige alternativer for å bli kvitt problemet.


Med tykke hansker på ble glavaen brettet til siden og reiret løftet ut. 

Det viste seg å være et humlebol.  Fraflyttet heldigvis. 

Bak glavaen er det murvegg - grunnmur.  De må ha krøpet inn under bordkledningen og ned langs murveggen for å bygge det her.  Og vi har ikke merket det.  Hvor lenge det har vært inni veggen vet vi ikke.

Her ligger det fraflyttede slottet.  

Med to innbyggere som ikke kom seg ut i tide.


Jeg vet ikke helt om jeg skal syns det er ekkelt å ha insekter i veggene, eller om jeg skal synes det er litt kult å finne et humlebol i huset.......

lørdag 9. oktober 2021

Stor-avling! Liksom.....

 

Det har vokst godt i pallekarmene i sommer.  At det vokser, og at plantene er store og frodige, er ikke nødvendigvis det samme som at gartneren får mye mat igjen for arbeidet.

Poteten og gulrøttene gav riktignok stor avling - bedre enn forventet.  Brokkolien ble det også litt av - skjønt ikke så mye som man kunne ønske.  Og jeg fikk en del ganske små men gode rot-selleri-knoller.

Blomkålen kom aldri lengre enn dette.  Inne i de sammenkrøllete bladene i sentrum ligger det som skulle blitt mat.   Men vi skriver oktober, og jeg reiser bort i seks uker neste uke.  Så i dag ble plantene rykket opp og lagt i komposten.  Vi ble blomkål-løs i år.

Hvorfor de ikke kom lengre vet jeg ikke.  Jeg har dyrket blomkål før, og fått fin avling.  Kan det ha med våt og kald sommer å gjøre?


I to pallekarmer hadde jet rødløk, kepaløk og hvitløk.  Jeg tror jeg har høstet omlag ti rødløk som var såpass store at de egner seg som mat.  Purreløk ble det ganske enkelt ikke......

Hvitløken og kepaløken så ut til å ha forduftet fra jordens overflate, og i dag spavendte jeg karmene de stod i og klargjorde dem for neste års dyrking.  

Da fant jeg disse; to bittesmå hvitløk som ikke engang har fått antydning til fedd, og noen kepaløker som ikke var større en de setteløkene jeg satte ned i vår.

I rødbete-karmen fant jeg også et par gjenglemte små rødbeter.  På en hel karm med rødbeter får jeg kanskje nok til å fylle et glass når jeg sylter dem i morgen.  Kjempeavling!

De dårlige unnskyldningene av noen løker jeg fant, putta jeg ganske enkelt i jorda igjen, i en karm som var klargjort med ny-innspadd kompost og tang og litt bokashi.  Der kan de stå og skamme seg i vinter, og kanskje vokse seg store og fine neste sommer.





torsdag 7. oktober 2021

En tapt kamp?

 På tidlighøsten spadde jeg om dette bedet.  Det var rett og slett for mye ugress til at det lot seg luke på et skikkelig vis.  Ugressrøttene hadde fullstendig infiltrert de røttene jeg ville beholde.  I tillegg var det noen i overkant ivrige stauder som trengte å strammes litt opp, og andre som gjorde litt for lite av seg.  Så jeg lukte, spadde, fjernet ugressrøtter,  spadde opp staudene og plantet dem igjen med nyrensede røtter.  Og spadde inn godt med hestegjødsel mens jeg var gang.  Det ble så fiiiiiiiint!!!

Så reiste jeg bort i seks uker.



Sånn så det ut når jeg kom tilbake.  Fullstendig dekket av ugress.  Igjen.  Er det mulig????  Kampen mot ugresset vil ingen ende ta.  Nå er det riktignok stort sett vassarve som dekker bedet her, rotugresset har enda ikke greid å invadere området på nytt.  Men likevel.




Etter et par timers jobbing var det ryddet.  Igjen.  Nå ligner det på det jeg forlot for seks uker siden.  Nå kan vinteren bare komme.