Valdres tror ull er jord.....

Jeg har dekket jorda i hvitløkskarmene med et tykt lag ull.  Det er mulig jeg var for ivrig da jeg stappet ulla rundt de spirende løkene.  Ikke at de vokste dårlig eller så syke ut - tvertimot så de helt strålende ut og vokste svært så fort.

Så begynte noen av løkene å legge seg sideveis.  Flere og flere la seg ned.  Bladverket så enda grønt og friskt ut og noen av plantene har begynt å lage grisehaler.  Så jeg dro ulla til side for å sjekke tilstanden.

Løkene som var begynt å dannes har dratt seg oppover og lå i jordskorpa!  Ikke rart plantene slet med å holde seg oppreist da.....

Jeg tror at jeg rett og slett har lagt for tykt lag ull, og for tett rundt plantene.  De har antakelig trodd at toppen av ulla var jord-nivået, og da stod de for dypt.  Så de har trolig krøpet høyere opp for å komme i rett dybde.  I den ene karmen jeg ikke har hatt ull (for sammenligningens skyld) står alle løkene i normal-dybde, og de står støtt.

Jeg har nå dratt ulla litt tilside så løkene får litt luft rundt seg.  Og regelrett stappet dem ned i jorda igjen og dyttet jord godt rundt stilken.  Nå står de oppreist i alle fall.

Mislykket potet-forsøk

 Fjorårets potetavling var så miserabel som det kan bli.  Mest min egen feil, som absolutt måtte lage potetland i skygge og dårlig jord.  Men - det kom en del bittesmå poteter ut av det landet.  Mest bittesmå og noen få store for å være ærlig:

Ikke særlig å skryte av, vel?  Så starta den ferske bonden tanke-kverna;  Hva om jeg prøvde å sette alle småpotetene?  På høsten?  Så kanskje det kunne bli noe nyttig av dem?

Som tenkt så gjort; potetene ble høstsatt.  Jeg lagde huller og slengte en liten neve småttiser i hvert hull, i håp om at i alle fall noen av dem var spiredyktige:

Så ble det dekket med gress og lagt lokk på:

Ikke en eneste potet har spirt!  Jeg gravde opp noen for å sjekke når de vår-satte hadde kommet opp.  Noen var råtne.  Ingen av dem som fremdeles så hele/friske ut hadde antydning til spirer.

Nå har jeg satt "ordentlig" settepotet i den karmen.

Ups - I did it again......

 

I fjor - eller mer bestemt - FORLEDEN høst glemte jeg  noen tulipanløker som skulle vært plantet.  Så de ble satt i potter i drivhuset.  Der blomstret de så fint, så fint på vårparten 2025.

Planen var selvfølgelig å plante dem ut når tela gikk.  Men gjett hva?  De ble bortglemt på nytt.  Nå spirer de igjen.  Også denne gangen i potter.  Men de har fått ny jord om ikke annet.  

Dette er såkalt "botaniske tulipaner"  eller "villtulipaner" som jeg håpet skulle komme igjen år etter år og ikke være "engangs-tulipaner" som jeg ikke gidder å drive å plante hver høst.  

Kanskje jeg får dem i jorda denne sommeren?  Og kanskje de kan blomstre der de er ment å blomstre neste år - nemlig i blomsterbedene ute.

Når panikken tar deg og du tabber deg ut

 

Tomatfrøene jeg sådde ville ikke spire.  Ei hagevenninne var her og fikk noen tomatfrø hos meg halvannen uke etter at jeg hadde sådd mine, og dagen etter kom det snap-bilde av nyspirte tomatplanter!

Mine hadde enda ikke vist tegn til spiring.

Så - i all min visdom - kom jeg fram til at det måtte være noe galt med jorda jeg hadde sådd i.  Jeg mener - mine hadde stått i over ei uke mens hennes spirte på under et døgn!  Så jeg sådde alle sortene på nytt i en annen slags jord.

Dagen etter spirte de jeg sådde først.

Har tomatplanter av mange forskjellige sorter for salg om ei stund.......

Hybrid-mark-jordbær?

 

For mange år siden fikk jeg en jordbærplante som giveren kalte "Ananassia".  Den får hvite bær.

Bæra er på størrelse med litt store markjordbær, og planten har samme voksemåte som markjordbær med ett unntak; den lager ikke utløpere.  

Bæra - når jeg greier å la den henge til den er HEEEELT moden - har en lett ananas-aktig smak og passer således godt til navnet.  Søtere enn markjordbær.   De er utrolig gode!

Siden den ikke lager utløpere blir det heller ikke flere planter sånn helt uten videre, men den lager sideskudd/buketter på samme måte som Hosta.  Det lar seg derfor gjøre å lage flere planter ved deling.

Jeg prøvde å plukke noen bær og sanke frø som jeg sådde i fjor vinter.  Det ble mange planter av det, og i år har de båret frukter.  Bærene ble røde!

I tillegg produserte plantene noe vanvittig med utløpere og jeg har luket og luket......Den er med andre ord ikke frø-ekte og har nok krysset med den markjordbæra jeg hadde stående i en annen pallekarm.

I dag fant jeg noe interessant; en plante som hadde BÅDE røde og hvite bær på samme stilk.  Det trodde jeg ikke var mulig.

Planten er gått i komposten - så interessant den enn må være så vil jeg bare ha planter med de hvite ananas-smakende bærene!

Hjemmegjorte hudpleiemidler?

 

Moder natur forsyner oss med råvarer som man kan både lage mat og andre morsomme ting av.  I år hadde jeg bestemt meg for å prøve å lage salve og hudkrem av planter som vokser i nærområdet.  Først ut var løvetann.

Oppskrift på løvetannsalve ble funnet på nett, men ikke på krem.  Derimot fant jeg oppskrift på ringblomstkrem i bloggen Lillians hage og tenkte det måtte gå an å bruke på løvetanna mi.

Løvetannblomster ble lagt forskriftsmessig i olje og glasset omsorgsfullt ristet både morgen og kveld i to samfulle uker.

Så kom dagen!  Den avsilte olja ble varmet og iblandet bivoks som fikk smelte i.  Tre små krukker ble fylt med salve, og resten skulle bli hudkrem.

Da skal altså kokt vann røres inn i olja, og denne emulsjonen blir etterhvert krem.  Jeg rørte og rørte i noe som kjentes som en evighet før den boblete gule gugga begynte å tykne. Så litt stavmiksing, og kremen var ferdig.  Lett som en plett.

Men kremen var steinhard, og jeg vil ha den myk og smørevillig.  Så da fant jeg ut at det var en god ide å røre inn mer vann.  Som sagt så gjort. Fremdeles hard.  Mer vann rørt inn.  Enda hard.  Mer vann rørt inn, og nå var den plutselig FLYTENDE!!!

Hva nå?  

Salven!  Jeg ofret ei krukke av den, varmet den til den ble flytende og blandet det i.  Fem minutters røring etterpå satt jeg igjen med noe som minnet om smørklatter i kjernemelk.  Dritten skilte seg!  Og som om ikke det var nok så greide jeg å velte hele greia så det rant olje og vann og kremklatter nedover benken, på gulvet og inn i oppvaskmaskinen som akkurat var ferdig og hadde åpnet døren.  

Det lille jeg greide å berge av den blivende hudkremen ble samlet opp og silt.  Så dette er det jeg sitter igjen med; to små medisinglass med salve og under en desiliter hudkrem.  Og nyvasket kjøkken.  Og en del lærdom.

Hvilken forskjell vinterdyne gjør

 

Hvitløk har alltid vært en utfordring i min hage.  Feddene har råtnet hver eneste vinter.  Jeg kom fram til at de måtte ha bedre drenering og følgelig ble feddene til årets dyrking satt i pallekarmer i tre etasjes høyde.

For å gjøre det lunere for de sarte små feddene samlet jeg sammen løv og dekket jorden med et tykt lag.  Og for å hindre dem i å råtne (igjen) la jeg lokk på karmene i tilfelle en våt og ekkel høst/vinter/vår.

Det gjorde susen!  Det gror i alle karmene med hvitløk.  I en karm ble det ikke dekket med løv - eller noe annet.  Jeg gikk tom for løv og tenkte det kom til å gå fint all den stund de ble holdt tørre.

Det gjorde det ikke.  I den ene karmen uten jord-dekke spirte under halvparten av hvitløkfeddene.  Jeg har prøvd å grave litt der det skulle vært spirer, og feddene som står der er bløte og halvråtne.  Selv om de har hatt lokk over og har holdt seg tørre, og har hatt god drenering i karmen.  Eneste forskjellen er jord-dekket.

Da vet jeg det.  Heretter blir det jord-dekke på hvitløken hvert år.

Humle - spredningsvillig plante!

 

For mange år siden fikk jeg en Humle-stikling hos en bekjent.  Den ble plantet og glemt.  Der har den stått og såvidt overlevd i ei grøft som det alltid var vann i.  For vått mao.  I fjor bestemte jeg meg for å forbarme meg over den og gi den et bedre sted å bo.  Den flyttet inn i en dyrkingskarm i kjøkkenhagen, ved "porten" mellom platting og kjøkkenhage.  Tanken var at den skulle vokse opp og kle den lille portalen med grønt så det ble fint å gå gjennom der.

I går spadde jeg om karmen.  Humla hadde spredd seg nesten tre meter avgårde.  Og de røttene er kraftige!  De hadde greid å trenge gjennom den tykke veiduken under karmen - den hverken bringebær eller kjerringrokk har greid å forsere til nå.  Det ble en hel jobb å få fjernet den, og jeg vet at det ligger rotbiter igjen.  Framtidig jobb er det jeg har lagd meg nå......

Foreløpig ligger den oppå snøen, mens jeg prøver å finne ut veien videre.  Plante den et annet sted der det ikke er så farlig om den breier seg?  Sende den til forbrenning?

Determinate/indeterminate......

 

Det er forskjell på ranketomat/indeterminate og busktomat/determinate.  Rankene skal "tyves", altså fjernes sideskudd på slik at det er bare "stammen" som bærer frukt.  De vokser og vokser til man kutter toppen, og produserer tomater hele tiden over en lang periode til frosten tar den.

Busktomaten derimot, skal ikke fjernes sideskudd på.  De blomstrer og setter frukt alt på en gang omtrent, og så er de ferdige. 

For å gjøre det enklere for meg selv har jeg lagd store etiketter - og laminert dem - til tomatplantene.  Der står det UTTRYKKELIG om det er busk eller ranke.

Incas var i ferd med å vokse ut av potta.  Så jeg fant fram ei større og dypere potte til den,
plantet den og gav den en bambuspinne å støtte seg på.  

Så tyvet jeg den med stor flid så det ikke var et eneste sideskudd igjen på planten.  Og så gikk det opp for meg; Incas er en busktomat.......som jeg egentlig visste.  Og som det UTTRYKKELIG stod på etiketten jeg hadde laget........

Jeg fant, jeg fant!

 

Jeg ryddet et skap på badet, og der dukket det plutselig opp to poser med frø!  Umerket selvfølgelig.  På badet!!!!  

Orden i sysakene, ja.......

Nå har det seg sånn at jeg vet hva den ene er - av den enkle grunn at jeg har lett etter dem i over et år, og egentlig regnet dem som tapt.  Det er frø til rosa løvetann, som jeg fikk hos Oddrun Flovik.  Den andre posen er jeg mer usikker på.  Lik pose, så trolig fra samme sted.  Ligner litt på Trollius-frø.

Ikke helt ferdig med staudesådden likevel.

Hukommelse til besvær

 

Det er mange år siden jeg innså at uansett hvor spesielle frø er, eller hvor spesiell akkurat "den" planten er, så MÅ MAN MERKE DEM MED NAVN!!!!  Man kan rett og slett ikke stole på at man skal huske den noen timer - for ikke å snakke om noen måneder - etterpå.

Hukommelse er for andre, ikke for hagefolk med masse frø og stiklinger og småplanter......

Likevel;  Hva fant undertegnede i frøboksen i fryseren, uten noen form for merking?  Joda.........

Så - da blir det ei potte i år (også) merket "ukjent" eller "lommefrø" eller lignende.

Og BTW - fant et kaffefilter med frø i bilen i dag også.  Umerket, selvfølgelig.........

Når snøen kom for fort - nødløsning blomsterløk

 Fra dette:

Til dette:

På halvannen uke.  Vinteren kom som julekvelden på kjerringa.  Som alltid.  Selv om det er månedskifte november/desember og man bør forvente vinter på de breddegrader vi bor.  Hjelper ikke.  Like brått og uventet hvert år.

Det betyr for denne gartnerens vedkommende at de blomsterløkene jeg ikke fikk somlet meg til å plante i tide, må gjøres litt nødløsning på.  I år også........

Fjorårets ble plantet i potter som fikk stå ute under snøen.  Det var IKKE noen god ide.  Absolutt alle løkene råtnet.  Årets ikke-plantede løker ble satt i potter - som i fjor.  Men denne gang blir de stående under tak - i den delen av drivhuset som ikke har oppvarming.  Litt temperatur blir det der uansett - det lekker alltids litt varme gjennom bobleplasten som halve drivhuset er foret med, og som har frostvakt.  Men jeg tenker det blir kjølig nok der til at løkene ikke spirer, samtidig som de ikke fryser i stykker for meg.  Kan jo håpe i alle fall.

De som får friste skjebnen i potter denne vinteren er:

Lilium nightrider

Tulipa fosteriana Analita

Tulipa Darwin hybride Hakuun

Lilium Eloide

Lilium Fata Morgana

Tulipa miscellaneous whittallii

Eloide og Fata Morgana er doble liljer

Tør man å håpe på at neste års løker kommer i jord tidsnok?

Eksperimentell potet-dyrking

 Jeg bruker kjøkkenhagen til å eksperimentere med nye dyrkingsmetoder jeg leser eller hører om.   De siste par årene har det vært flere som har skrevet på sosiale medier og i blogger om å dyrke poteter uten å grave dem ned.  Det skal visstnok gi god avling, lettvint opptaking og svært rene og pene poteter.  Rene skjære kinderegget.  Det må prøves!

Jeg la først noen greiner og kvist og kvast på bakken - uvisst av hvilken grunn...... men der og da var det i mitt hode en god ide.  Oppå der et lag papp.  Så et ganske tykt lag med tang jeg henta i fjæra, som ble skylt grundig ettersom potet visstnok skal være salt-ømtålig.

Oppå der la jeg potetene i sirlige rekker, og dekket godt og grundig over med gress - årets første plenklipp.  Ingen gjødsling, da både tang og gress inneholder mye næring.

Det tok ikke lang tid før potetene spirte.  Etterhvert som plantene ble høyere la jeg mer gressklipp som erstatning for den hyppingen vi har pleid å gjøre.  Det så veldig lovende ut!

Utpå sommeren var jeg heldig og fikk noe skrap-ull som jeg dekket med.  Så var det bare å vente på tid for potet-opptak.

Det jeg ikke tenkte på når jag anla potetåkeren i år, er at de buskene som var tett ved (til venstre i bildet) kom til å få lauv og dermed lage mye skygge.  Det står også en skogskjegg der som har kommet dit på egenhand, som jeg ikke husket på før potetene var satt og skogskjegget stod der i all sin prakt.  Etterhvert som sommeren skred fram og disse vokste seg store ble potetplantene liggende i nesten total skygge.  Litt sol fra seint på ettermiddagen var stort sett det sollyset som kom til.  Jeg ble derfor mer og mer skeptisk til hvor vellykket dette eksperimentet kom til å bli.

Det var med stor spenning jeg startet på potetopptaket.  Nærmest kanten der det var mest skygge fant jeg under en plante over tjue poteter - ingen av dem større enn en kikert.  Ingen mat der m.a.o.  Jo lenger opp og bort fra skyggen jo bedre resultat.  Men i det store og hele ikke noen avling å skryte av.  Ingen poteter som kan måle seg i størrelse med det vi vanligvis får.  Og for det meste ikke særlig mange under hver plante.  Det blir noen få middager - og thats it.  Vanligvis har vi egne poteter fram mot jul - i år går vi fort tom.

Så hva var feil?

• For lite lys - neste år anlegges åkeren i sol
• kvist og kvast under pappen - poteten lå under og innimellom kvistene som ikke var kompostert.  Fryktelig tungvint å lirke dem opp derfra!
• mangel på jord?  Tror jeg skal legge en liten neve jord/kompost under hver potet neste gang.  Jeg har lest meg til at enkelte gjør det og syns det fungerer bra.

Og hva var bra?

• Potetene var svært reine.  Og hadde omtrent ikke skurv eller andre skavanker
• Det var vanvittige mengder feite store meitemark under potetene.  Så her har vi om ikke annet produsert god jord!
• Mesteparten av tangen var borte - det samme var pappen.  Alt var kompostert og omgjort til jord i løpet av sommeren.  

Jeg kommer til å bruke samme metode neste år.  Med litt modifisering da; litt jord/kompost til hver settepotet, mer lys og sol, ingen kvist under pappen.  Det tror jeg blir bra.  Skam den som gir seg!

Samplanting - suksess elle fiasko?

 

En måned etter planting ser den ene karmen sånn ut.  Kålplantene er monstrøse!  Salaten er høsteklar og vel så det.  Kinakålen har gått i stokk og velter ut over kanten.  Løkene som står innimellom der forsvinner fullstendig.  Og sommerblomstene som ble plantet for å forvirre skadedyr har såvidt begynt å blomstre.

Det vokser så det knaker! Lærdom å ta med videre:

• Så salatvekster, Pak Choi  og grønnkål i flere omganger.  Nå er alt høsteklart, mens jeg ikke har noe som kan overta plassene når jeg høster.
• Ikke plant løk innimellom sånn som nå.  Det blir ikke løk-avling på meg i år.
• Så sommerblomstene litt tidligere så de kommer i blomst tidligere
• Purre og gulrot i samplanting ser ut til å fungere.  Det samme gjør salatløk og gulrot
• Så flere sellerirot-planter

Å velge det året vi skulle oppleve et kålmøll-år av de helt store til å plante kålvekster uten å dekke med insektsnett var kanskje ikke spesielt smart.  Så snart man nærmer seg karmene flyr det opp skyer av møll  - hundrevis i hvert bed!  Har aldri opplevd maken!  Men hvem kunne gjette på forhånd at vi skulle bli invadert av de små utyskene?

Det er brukt utallige timer på å snu og vende på blader, og klemme ihjel åmer.  En heller uapetittelig oppgave.  Hver dag!  Likevel er flere av plantene mer eller mindre oppspist og bladene ser ut som kniplinger der nesten bare nervene står igjen.

Det oppleves som litt demotiverende når alt arbeidet som legges ned ikke fører fram.  Likevel har vi kunnet høste den første brokkolien.  Og vi har spist mye grønnkål.  Isbergsalaten har ikke falt i smak hos udyrene, så den har fått stå i fred.  Rucolaen fikk vi ikke smake på selv, den var fullstendig makulert....En del av Pak Choi-en fikk vi kost oss med før den ble så oppspist at den var uapetittelig.  Erteplanter og bønneplanter, samt pastinakk, løkplanter og gulrot er ikke i interessefeltet for kålmøllen så de ser foreløpig fine ut.

Nå er det heldigvis ikke hvert år vi får en sånn invasjon av kålmøll som vi har hatt i år.  Jeg kommer derfor til å plante uten nett også neste år.  Men jeg tror ikke jeg har lyst å plante på samme måte som i år - det ble for rotete i bedene for meg.  

For en lettere nevrotisk gartner som er en stor beundrer av tellekanter blir det lite tilfredsstillende med planter som ikke står på geledd.  Jeg må prøve å finne en måte å samplante og få det til å se litt ryddigere ut samtidig.

Så; for å oppsummere:  Å plante i kompost-bed som dette fungerer - plantene er utrolig frodige og livskraftige.  Samplanting kan være noe å satse på - jeg skal i alle fall teste det ut en sesong til.  Og jeg kommer til å fortsette å plante sommerblomster sammen med grønnsaksplantene.  Kjøkkenhagen har aldri vært så vakker som den er i år.

Nå nærmer det seg slutten på kålmøll-sesongen, heldigvis.  Da er det bare å glede seg til neste snylter - kålflua.....

Når katastrofen treffer

 I mitt fravær i mars ble plantene i drivhuset infisert av lus!  Grønne, ekle og mange.  Mannfolket, som passet på at det var vann i alle magasiner, hadde ikke sett det.  Men på bildene han sendte, kunne jeg se at "noe" var på gang.  

Ei hagevenninne tok turen innom slottet og sjekket, og kunne bekrefte at plantene var invadert av grønn-lus i mengder.  Hun fikk tak i lusemiddel og sprayet godt og grundig.   Så da jeg kom hjem, var drivhuset lusefritt.  

Takk for gode venner!

Plantene fortsatte å vokse og trives, og etterhvert ble de også beskjært litt (toppes, er vel det korrekte uttrykket).  Det lakket mot vår, og det var stappfullt i plast-teltet.  På grunn av trangboddhet ble det besluttet å flytte ut av overvintringsteltet og til det store drivhuset.  Samtidig ble det satt inn en ekstra vifteovn , ettersom det fremdeles kunne bli ganske så kaldt på natta.

Det funka knall!  Helt til den natta ei sikring sprakk.  Og - ettersom det fins noe som heter Murphys lov - skjedde det samme natt som det ble satt ny kulderekord for april måned i området her.  

Morgenen etter var det is på vannkanna i drivhuset.

Resultatet for alle mine grønne små skatter var katastrofalt.  Den spanske margeritten som jeg var så fornøyd med og tok bilde av,  hadde ikke et eneste blad igjen som ikke var ødelagt av frost.  Resten av plantene var i like dårlig eller enda dårligere forfatning.

De som fremdeles så ut til å ha levende røtter, ble klippet - skamklipt er vel et bedre uttrykk.  Et utall potter ble tømt ut.  Mange sorter var helt utradert, og måtte såes på nytt.

Nedturen var komplett.

To uker seinere ser det betraktelig lysere ut.  Det spirer i massevis av frø-potter.  Stiklinger donert av hagevenner har erstattet noe av det som gikk tapt.  Noen av de som ble klippet kraftig tilbake, viser tegn til ny-dannelse av blader.   Som Dahliaen til høyre her - blad fra rota!  Det er med andre ord håp i hengende snøre.

Eller - håpet er lysegrønt?

Ei fra nabo-hagelaget hadde overskudd av tomatplanter og har droppet massevis av planter hos meg.  Sorter jeg aldri har hørt om engang!  Og ei potte med ferdigspirte chiliplanter - passende ettersom jeg hadde kun en chiliplante som fremdeles levde, og den var i en heller miserabel forfatning.  

Det var utrolig snilt, og gjør at jeg slipper å starte tomatene fra scratch igjen.  

Gode hagevenner er i sannhet gull verd!

Dødsdom over en overivrig Aconitum

 Jeg vet ikke hvor denne kommer fra.  Det jeg vet, er at jeg har fått frøene fra ett eller annet sted, sådd og drevet den fram selv, og plantet ut.  Jeg mistenker at disse er resultat av frø fra Chris Chadwell men kan ikke si det sikkert.  Jeg fikk frø derfra til "Aconitum sp" i 2016 og det er en reell mulighet for at disse plantene er fra den sådden.

Planten er vakker, det er det ingen tvil om.  Høyreist og stolt ruver den to meter opp i lufta og må ha litt støtte hvis den ikke skal legge seg over.  Fargen er også spesiell, jeg har aldri sett en aconitum med denne fargen andre steder.

Og den er villig!  Jeg napper frøplanter overalt.  Hvert år.  Selv om jeg prøver å være påpasselig med å fjerne frøkapsler så er det alltid noen som slipper unna.  Og de er utrolig spirevillige!  Den er såpass ivrig at jeg er redd den skal overta fullstendig den dagen jeg ikke greier å holde den i sjakk selv.  Og jeg må innrømme at jeg ser for meg en landeplage a la tromsøpalmen eller springfrø.

Det vil jeg ikke ha ansvar for.  Så jeg har bestemt meg for å utrydde den i egen hage.  Med tungt hjerte, det skal innrømmes.  Men jeg tror ikke det er verd å beholde den hvis resultatet blir en plage for både meg og naboene etterhvert.

Tanken har vært der i flere år, men jeg har ikke hatt helt hjerte til å gjennomføre det enda......

I år har jeg gjort innledende øvelser med å klippe ned blomstringen noe.  Så tenker jeg å sanke inn litt frø i høst bare for å ha sånn i tilfelle.  Så er ikke broa fullstendig brent.

Å plante i plast-dekke....

Ettersom jeg er ille plaget med rotugress som kryper inn i hagen fra skogen vi bor i, fant jeg for noen år siden ut at det kunne være lurt å dekke jorden med plast og plante i huller i plasten.  Plast ble valgt fordi tidligere forsøk har vist at duk ikke stopper ugresset, det gror igjennom.  Forsøket ble gjort med en rosehekk (skulle det bli, da....) langs avkjørselen.  Stein ble stablet som kant og jord fylt i.  Så plast med huller til de små rosebuskene.  Det ble plantet etter alle kunstens regler, og oppå plasten lagt ett godt lag med prydbark.  Plast er jo ikke særlig pent.....

De rosene jeg valgte er en rugosa-hybrid som jeg ikke har navn på.  Jeg fikk ta rotskudd fra en hekk hos en kollega.  Dette er med andre ord en rose som setter en del rotskudd, og det fant jeg ut i min visdom var passende for det stedet som var valgt til bosted for dem.

Det ble riktig så pent.  Første året.  Og andre året.  Så......

Det sluttet å komme rosebusker opp i plantehullene.  I stedet kom det skudd foran plasten, mellom steinene som var kant, og ute i avkjørselen.  I plantehullene kom det ugress som også spredte seg utover i prydbarken, OPPÅ plasten.

Så i dag begynte jeg å luke der.  Det gav jeg fort opp.  Seansen endte med at all plasten ble fjernet og alle skuddene som var kommet opp rundtomkring ble dratt opp og satt i ei bøtte vann.

Sånn så det ut under plasten.  Tett gjennomvevd med ugressrøtter.  Her nytter det ikke å luke.  Hele greia må spas opp og ny jord legges i før rosene kan plantes igjen.

Jeg begynte fint.  Så hørte jeg torden i det fjerne og ei stund etter silregnet det.  Nå står rosene der - i ei vannbøtte, og her inne sitter jeg og venter på bedre vær.

Og så jeg som bare gikk ut for å LUKE litt......

Fjorårets krise/trøstepakker gror som bare pokker!

Tre uker ferie oppbrukt, ei igjen.  Hittil har vi enten vært bortreist selv, eller hatt gjester i hus.  Hagen har vært prioritert deretter, og ser ut deretter.  To trillebårlass med forglemmegei er luket ut av ett bed og uante mengder vassarve rundtomkring de siste par dagene.  Vel er forglemmegei pen, men den er i overkant villig her hos meg og fortrenger effektivt de plantene jeg VIL HA i bedene.  Det samme gjelder en liten fiol eller stemor eller hva det nå er.  Jeg har den OVERALT og fjerner bøttevis mens de er i full blomstring i håp om at de ikke frør deg igjen....med forglemmegeien var jeg for sein så da vet jeg hva neste år vil bringe....urkh......

Vi har vært ei lita uke i Glomfjord i forbindelse med en 60-års-dag.  På hjemveien tok jeg dette bildet i fart gjennom bilruta.  Kystveien langs Nordlands-kysten kan virkelig være vakker :)

Bedene i hagen er overgrodd og temmelig kaotiske.  Feilplasseringer blir mer og mer synlig, samt det faktum at jeg konsekvent planter for tett.  Ikke fordi jeg VIL plante for tett, men de fleste plantene er jo så SMÅ når de blir plantet og det er altfor lett å sette naboen litt nærmere for at bedet skal se mer velfylt ut.  Ett år etterpå er det ikke like "ryddig", men FRODIG ser det i alle fall ut :)

Her nordsiden, hvor mesteparten døde i fjor vinter og ble gjenplantet av delvis ny-innkjøpte planter, litt egensådd, og delvis krisepakker fra andre hagegale.  Til donorene: Tusen takk for plantene, de ser ut som de trives aldeles utmerket, og jeg håper at jeg engang får mulighet til å gjøre gjengjeld :)

Gjerdebedet på nordsiden, dette er i hjørnet bakerst på tomten.  Her vokser akeleiefrøstjerne, valmuesøstre, høye Geranium'er, en del Hosta som er usynlige bak sine høyere naboer, akeleier, Martagonlilje og diverse.



Gjerdebedets midt-del.  I front ett selvsådd teppe med valmuer (Skal det bli gruppe-beplantning må de ordne det selv.....).  Heuchera, lave valmuesøstre, mer Geranium,  bl.a.  Jeg fant faktisk en Orientvalmue da jeg luka i morges.....kan ikke huske å ha planta DET?!?  I bakkant høye akeleier,  akeleiefrøstjerner (de sprer seg selv....), liljer, Astrantia, Digitalis.  De kjempedigre bladene er Inula magnifica som etterhvert strekker seg 2,5m i været når den blomstrer.



Fronten av gjerdebedet, den delen som synes fra veien.  Her vokser lave akeleier, hvit og blå Omphalodes verna, Mertensia som jeg dro hjem fra fjæra en gang, en Gentiana som er i ferd med å kveles av naboene, Laminum, Sildrer, Dodecatheon og den etterhvert nesten forhatte fiolsaken....



Veggbedet på nordsiden.  Her er det lite sol, men det ser ikke ut til å anfekte plantene det aller minste.  Opp langs veggen klatrer Adlumia fungosa og klatrehjelm.  Utenfor bildet befinner Clematis fusca seg.  I tillegg vokser forskjellige akeleier, hvit og rosa akeleiefrøstjerne, Geranium, en blå løkplante jeg ikke har navn på, lave Meconopsis, Heuchera, Hosta,  gress.



Nok ett eksempel på feilplassering;  Mellom Mertensiaen og Geraniumen står det en GRUPPE på tre Heucheraer.  Det er såvidt man kan ane bladene på den fremste her.....

Om ikke bedene blir helt som jeg tenkte, så vokser i alle fall plantene villig :)  At vassarve og levermose vokser vel så villig som prydplantene, får så være.  Man får innse at hovedhobbyen er og forblir å røske ugress. Og så, innimellom, kan man gjøre morsomme ting, som å plante nytt, flytte litt rundt på planter, dele og formere og ellers det vi forbinder med hage-kos :)



Måneskinnsturen

Og slik endte altså vår romantiske måneskinnstur - med min elskede på en av Røde Kors sine utmerkede bårer......

Skiløperen foran ham falt, og i forsøket på å unngå å kjøre på stakkaren, falt også min kjære.  Og da fikk leggen plutselig en underlig vinkel.  Så da ble vi sittende på fjellet en times tid mens vi venta på Røde Kors.  Det var ett fantastisk nordlys, men hvem hadde tid til å fotografere det?  Vi var opptatt av pasienten vi, for han hadde SMERTER og han var KALD!

Heldigvis hadde vi noen reinskinn, sitteunderlag og ullgenser, så han greide å holde varmen sånn noenlunde mens vi venta.

Etter scooterfrakt til vei, overtok ambulanse og kjørte avgårde med mannfolket.  Han kommer vel hjem utpå morrakvisten antar jeg, når man har fått gipset den brukne foten.

Krykkene fra fjorårets kneskade kommer til anvendelse igjen....

På vei hjem (alene) kom jeg forbi denne haikeren.  Han var så morsom at jeg bare måtte ta bilde av ham :)

De pengene vi har betalt som støttemedlemmer i Røde Kors var vel anvendte penger ;)

Tror jeg skal ha meg en pils nå jeg - og en cigarette.

Syhrrrehyyye speciale

For noe over ett år siden bestilte jeg frø fra Gardens North til Acer pseudosieboldiana , fantastisk høstfarge på det treet :)  Frøene var "moist packed to preserve viability" så min første tanke da de ankom var å så dem fortest mulig.  Om ett par dager.......

Frøene ble putta i kjøleskapet i påvente av potte.

Faste lesere vil forlengst ha skjønt at frøpakken da ble glemt som det sømmer seg ett surrehue......

I dag har jeg rydda i frøbeholdningen, og da dukka pakken opp.  Da jeg åpna den for å se om det fremdeles var fukt igjen i posen fant jeg denne spiren.  Det stakkars kreket har fått ei potte med jord, og resten av innholdet i posen er sådd - omsider.