Sannheten bak skrytebildene

 

Det er alltid gøy å legge ut skrytebilder av det man får til.  Som for eksempel  frodige stiklinger som vokser og trives og har perfekt farge, perfekt form og ugressfri, jevn, homogen og kameravennlig jord med perfekt farge, og som oser av plantesunnhet.

Man gir inntrykk av at man lykkes med alt man gjør, og at man KAN det man holder på med.  

Få ting i livet er vel  fjernere fra virkeligheten, som jevnt over er både mer illeluktende, rotete, uestetisk og uperfekt enn det man gjerne og med stolthet viser fram.

Sannheten er at jeg er en amatør, som til stadighet prøver nye ting jeg ikke kan eller har gjort før.  Som f.eks. å overvintre stiklinger.  

Javisst har jeg mange som ser fine ut etterhvert.  Og som vokser og trives og sannsynligvis kommer til å pryde ute-området her til sommeren.  Og som tar seg fint ut på bilder når de er akkurat plantet om og fotografert fra rett vinkel.

Men jeg har også massevis av det vi ser her.  Daue eller på-vei-til-å daue stiklinger som slett ikke vil slå rot.  Jord som er for våt og full av mugg, alger og sopp.  Visne plantedeler.  Ihjeltørkede stiklinger. Og hærmygg......

Sannheten er at bare omlag to tredjedeler av stiklingene fra i høst har greid seg.  De fleste sortene har jeg berget minst ett overlevende eksemplar av.  Men jeg har også noen sorter jeg har mistet helt.

Det gjør ingenting.  Erfaring tilsier at det blir mer enn nok planter uansett.

Og selv om mye går "rett i dass" så er det jammen gøy mens det står på.  Og man lærer noe nytt hele tiden.  Og har gleden av å grave i jord og se at i alle fall NOE  vokser og trives.

Ingenting er så givende som å se at man får det til.  Særlig hvis det er noe man har lave forventninger til, som klinker til og blir akkurat det man har håpet på.  Det veier opp og vel så det for det som ikke går like bra hver gang.