Advent og jul og sånt - mimrer om barndommens julefeiring

 Denne kommentaren som stod på trykk i VG har sannelig vakt reaksjoner på FB.  "Jeg gjør som jeg vil" og "jeg-har-hatt-slag-så-ikke-kritiser-meg" ser ut til å være et ganske framherskende argument mot debattanten sitt innlegg.  Noen av svarene får meg til å lure på om de overhodet har giddet å lese hele artikkelen......

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at de fleste kommentarene var både saklige og høflige.  Men jeg slutter aldri å undres over denne hangen til å gå til personangrep og i forsvar i stedet for å argumentere for sitt syn med både folkeskikk og høflighet i bakhodet.

Uansett, det fikk meg til å tenke på hvordan vi selv gjør det, og hvorfor.  Vi har pleid å pynte tre på lille-julaften kveld.  Advents-stjerna blir tent første søndag i advent.  Det skal være forskjell på jul og ikke-jul.  Syns nå jeg da.  Og julen skal være spesiell.

Når det remjes julesanger i alle butikker fra oktober på altfor høyt volum, julepynten kommer fram omtrent samtidig som musikken starter og evige påminnelser (fra kommersielle aktører) om at jula er like rundt hjørnet i månedsvis så blir ikke jula spesiell.  Den blir masete, altfor lang, og hverdagslig.

I min barndom var lille julaften en helt alminnelig dag.  Mamma venta til alle ungene var sovnet før det kom fram noe julepynt.  Når vi stod opp julaften var det som å stå opp til en annen verden.  Det var blitt jul, og for et lite barn var det et uforglemmelig øyeblikk.  Å komme inn i stua - som dagen før var helt som vanlig - og se et tent juletre, pakkene, juledukene, nøtteskålene, julemagasinene som var lagt fram, pepperkakemennene på juletreet, og duften av nåletre og småkaker.........det var magisk!!!!  Den følelsen ønsker jeg at alle barn får oppleve.

At min mor trolig var altfor utslitt til å greie å nyte julen prøver jeg så langt jeg kan å ikke tenke på......

Da hadde vi gledet oss i fire uker, med advents-staken som nedtelling.  Julegavene var av det billige slaget - vi var mange søsken og lav-inntekts-familie.  De var også av det nyttige slaget, leker og fjas var sjeldent innhold i pakkene.  Vi fikk ikke en gave fra hver søsken, men en fra alle søskenene sammen.  Men vi ble glade for det vi fikk.  I kontrast til et av mine egne barn, som gav de myke pakkene sine til meg og kun åpnet de harde pakkene selv......

Man skal være forsiktig med å hevde at alt var bedre før.  Men julefeiringa har gått i ei retning jeg personlig ikke er udelt begeistret for.  Jeg ønsker meg av og til tilbake til min barndoms jul med bestefar som tok ungene med i skogen og henta juletre.  Ei furu - gratis - som bestemor uten unntak ikke var fornøyd med så bestefar måtte gå i kjelleren og bore huller i stammen for å sette inn ekstra greiner.  Jeg ønsker meg pepperkakemenn på juletreet som ungene kan smake på i smug (og ei mamma som "ikke ser" hva som skjer) slik at det til slutt er bare hodene igjen på treet.  Jeg ønsker meg ei jul man ikke er drittlei av allerede på lille-julaften.  Og jeg ønsker meg ei julefeiring der konkurransen om de dyreste gavene er lagt på is og man i stedet fokuserer på gaver gitt fra hjertet og med omsorg for mottakeren i fokus.  Og gjerne selv-laget.  Litt mer høytid og litt mindre.....jul?