torsdag 13. august 2009

Rehabilitert?

I alle fall flytter hun nå for seg selv og er etter 23 måneder ferdig med behandling. Heretter skal hun altså greie seg på egenhånd.......og hun er så langt hjemmefra...... Heldigvis har hun mulighet for å dra tilbake til behandlings-stedet "på besøk" når hun måtte ønske eller føler at det butter imot. Ett unikt tilbud, som jeg er veldig glad for fins.

De hentet altså ut ett vrak av en ung kvinne fra ett fengsel, avruset henne og fikk henne på beina igjen. Viste henne at det fins andre ting i livet, og at det fins andre muligheter. Det tok tid, men gikk overraskende bra. Nå føler jeg at jeg har fått tilbake den datteren jeg mistet til rus for mange år siden, og for det kommer jeg til å være Tyrili-stiftelsen evig takknemlig. Hun har fått en ny plattform å stå på, og hun har en PLAN for livet sitt :)

Det skal ikke legges skjul på at mor er bekymret, det har vært betryggende å vite at "noen passet på henne" der hun var. Vil hun greie å passe seg selv nå? Er hun klar for ett liv på egenhånd? Kommer jeg noensinne til å slutte å bekymre meg?

10 kommentarer:

primula sa...

Vi slutter nok aldri å bekymre oss for våre barn, -det er nok nedlagt i våre gener. Du har hatt det ekstra tøft, og jeg håper inderlig at det vil gå bra med dattera di. Klem!

Anne-Marie sa...

Datteren din er heldig som har fått sånn god hjelp, og utrolig tøff som har klart å nyttegjøre seg den.

Jeg ønsker henne lykke til videre i livet nå. Det må ha vært mange vanskelige skritt før hun kom dit hun er nå, og jeg krysser fingrene for at hun klarer dette også. :-)

Jeg er glad for oppdateringene fra deg, jeg tenker på dere med jevne mellomrom (særlig når jeg hører om hundekjøring).

Berit sa...

Tyrili har hjulpet mange til en ny start. Honnør til datter di for å ha gjennomført opplegget og tatt skrittet ut i verden! Krysser fingre for dere begge!
Men ungene våre er ungene våre om de så blir søtti, og vi slutter aldri bekymre oss.

Red Hobbitt sa...

Det må være ubeskrivelig å få oppleve oppturer nå. Håper det går bra med henne og at hun får realisert planen sin. Rita, sender deg en klem med ønske om ei god helg!

Villrose sa...

Å gjennomføre et opplegg er jo en veldig god begynnelse....

Nei, slutte å bekymre seg gjør man aldri!

Anne på Moseplassen sa...

Gratulerer og lykke til til datteren, det er godt gjort å kjempe seg ut av rusen!
Bekymret kommer du vel til å være lenge, men nå har hun vel kommet over den værste kneika. Tyrilikollektivet er flott, glad de finnes.

solfrid sa...

Så godt å høre, Rita. Ettervern er alt.

Vi veit ikke hvordan det går; men, han er tilbake på Lillehammer og Tyrili. Håper det går like bra med ham som med jenta di. Lykke til videre alle sammen! Klem

hildeG sa...

Mødre slutter aldri å bekymre seg, uansett. Hun har tatt et langt skritt på rett vei, høres det ut for. Og hun har fått et sted å gå om det skulle butte imot. Det viktigste er nok å ha fått et annet innhold i livet enn rus - og forhåpentlig noen venner og omgivelser som ikke ruser seg. Miljøet betyr mye. Hun skal antagelig begynne på skole? Lykke til, både til henne og den bekymrede mor.

Anonym sa...

Det er godt å høre litt om hvordan det går. Jeg har tenkt mye på dere. Håper og ønsker at det kommer til å gå like bra framover også.

Anonym sa...

Det er godt å høre litt om hvordan det går. Jeg har tenkt mye på dere. Håper og ønsker at det kommer til å gå like bra framover også.