mandag 13. oktober 2008

De pårørende

Vi som er venner med eller i nær familie med eller bare er glad i noen som sliter og har det vondt, vi har en tendens til å glemme oss selv i iveren etter å hjelpe og være tilstede. Og vi må være sterke og gjemme våre egne svake øyeblikk, og låse oss inn på badet når vi trenger å gråte eller bare være for oss selv fordi disse andres bører blir for tunge å bære. For disse som vi bryr oss om - de trenger at vi er sterke og der når de har behov for det.

Da er det godt å ha en kjæreste som sier "Du kan lene deg på meg vet du. Jeg er sterk og kan bære mye". Og det er han.

Og det har han gjort......

Men noen ganger er det vanskelig , som når en veninne ringer fra ett sted førti mil bort og forteller at nå orker hun ikke mer og ungene får det bedre uten henne og verden blir i det hele tatt ett bedre sted om hun blir borte. Og man forteller hvor mye hun betyr for ungene og at de trenger henne og at verden ville vært ett dårligere sted uten henne og at alt blir bedre om en stund.....og så sover man dårlig den natta, og har egentlig lyst å sette seg i bilen og kjøre de førti milene men hvem skal passe ungene da?

Jeg tror de fleste av oss kjenner en eller flere som har det tøft. Og noen av oss har kanskje en "sliter" veldig, veldig nær? http://psykisk.wordpress.com/2008/10/07/a-være-parørende/ Dette innlegget traff meg hardt....

7 kommentarer:

Signe sa...

Det er en kunst å ikke gelmme seg selv når en er mest opptatt av å hjelpe andre. Uansett, å hjelpe andre er en naturlig ting for de aller fleste, heldigvis.

Men noen ganger må man sette grenser, og en skal være forsiktige med å holde andre fast i sin hjelpeløshet. Hva jeg mener er, gi støtte når det trenges, men ta ikke over andres problemer for dem. Da kommer de ikke videre desverre, selv om det er godt ment.

Vivi sa...

Huff, for en vanskelig situasjon. Tror vi har lett for å glemme oss selv og gjør alt som står i vår makt for å hjelpe andre. I en slik situasjon så er hverdagen våres en dans på roser.
Tror det har noe med å kunne leve med avgjørelsen seinere i livet. Selvfølgelig skal man sette grenser og tenke på seg selv, men det er mange ganger lettere å være etterpå klok.

Rita sa...

Nå er denne konkrete situasjonen flere måneder unna, og min suicidale veninne er ikke lengre en fare for seg selv. Men der og da - midt i situasjonen - var det fryktelig vanskelig å finne grensene. Hva er riktig å si, hvor mye av hennes problemer kan jeg hjelpe med og hva er riktig hjelp? Ingen kan overta andres plager og løse dem, men hvor er grensen mellom krykke og rullestol, for å si det sånn....

Lene i Fredrikstad sa...

Ja, det er vanskelig. Og ja det er bra at så mange skriver om disse tingene nå.

Jeg har vært suicidal selv (for mange år siden) og jeg er og har vært pårørerende.

Det er ikke lett. Men jeg har etterhvert lært at for å kunne være en hjelp for den som trenger meg, må jeg også ta mine egne behov på alvor. Ellers blir vi like dårlige begge to - og det kommer det ikke noe godt ut av.

hildeG sa...

Det høres kanskje litt kynisk ut, men det kan være lurt å spørre seg selv: hvorfor ringer et menneske i en slik situasjon en venninne som bor 40 mil unna og selv har små barn?
Det er vel egentlig bare to mulige svar på dette. Enten er hun så ustabil at hun ikke vet hva hun gjør og er troendes til hva som helst. I så fall tror jeg at jeg ville ringt politiet og varslet om et mulig selvmord, for å få dem til å bringe vedkommende til psykiatrisk vurdering.
Eller så manipulerer hun - hun er ute etter å gi deg, eller verden i sin helhet, skyldfølelse for ikke å ha stilt opp mer for henne.
Hvis det er en vane hun har, så er det kanskje på tide å vurdere vennskapet. Jeg ville i hvert fall tatt det opp med henne i ettertid, når hun har fått hodet på plass igjen - slik at hun forstår at dette var vanskelig for deg også. Tenk hvordan du hadde følt deg hvis hun virkelig HADDE tatt livet av seg samme natt.

Ellea sa...

Jeg har vært pårørende hele mitt liv og kjente meg så godt igjen i følelsen du formidler.

Jeg har funnet ut en ting,at det å ta vare på meg selv, mine egne følelser og behov er noe av det minst egoistiske jeg kan gjøre. Klarer jeg ikke å ta vare på meg selv klarer jeg heller ikke å ta vare på andre.

Rita sa...

Sitat: "Jeg ville i hvert fall tatt det opp med henne i ettertid, når hun har fått hodet på plass igjen"

Denne damen kommer til å bruke lang tid på å få hodet på plass igjen. Hun har opplevd og vært utsatt for ting som ville fått den sterkeste til å bukke under, og jeg har mer enn en gang latt meg forbause over at hun overhodet greier å stå på beina. At hun bor så langt unna, skyldes at hun valgte å flytte langt bort fra "noe", og så har vi opprettholdt kontakten. Heldigvis går det bedre med henne nå, og vi kan ringes og snakke om mer "normale" ting.

Men jeg kjenner også litt på den følelsen - "er det manipulasjon/trøstefisking eller er det en reell fare her". Og det syns jeg er vanskelig.....Man blir heldigvis flinkere til å ta vare på seg selv etterhvert.