Jeg er en kjøtt-eter. Eller omofag, som det kalles i enkelte kretser. Jeg liker kjøtt, det er få ting som slår en saftig biff med bearnaise-saus til. Eller kalkunen som alltid skal lages enten i romjula eller på nyttårsaften, avhengig av om de tre turnusarbeiderne i familien er på jobb eller ikke. Eller sprøtt bacon til egget søndags morgen. Eller sausekjøtt av elg som mannfolket har felt, med selvlaget rips-gele til.
Det at jeg liker kjøtt er ikke til hinder for et ønske om å leve både litt sunnere, og litt mer miljøvennlig. Altså mer grønnsaker og litt mindre kjøtt.
Når jeg er på Svalbard bor jeg alene og trenger ikke å ta hensyn til noens ønsker i matveien. Da passer det å eksperimentere litt for å finne ut hva jeg liker eller ikke. Og ikke minst hva som kan være mulig å få familien med på med bakgrunn i kunnskap om hva de liker og ikke. Valget falt på veganske middager denne gangen. Ikke vegansk kosthold, det får være måte på. Men middagene jeg har lagd den siste uken har vært veganske, her representert av ei karrisuppe som ble søndagsmiddagen. Litt juks er det, det smøret som er på brødet er ordentlig smør og ikke vegansk.
Og dommen? Jeg er definitivt en kjøtt-eter ja. Og vegansk mat er ikke nødvendigvis slankekost selv om den er plantebasert. Det har gått med store mengder kokosmelk, som slett ikke er spesielt kalorifattig. Man må også ha et rikholdig utvalg i diverse krydder, for plantemat blir lett litt smakløs og linser smaker ganske enkelt ikke like godt som kyllingkjøtt. Men i det store og hele er det helt ok mat, man blir mett og noen av rettene jeg har prøvd meg på har vært veldig gode.
Og samvittigheten er jo skinnende hvit etter noen dager på denne måten.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar