Da Svalbard var "Syden"

  

Svalbard er en arktisk ørken. 

Det er mye stein, og plantelivet består av mose, lav, og lave hardføre fjellplanter.  Blant annet den vakre hvite og gule svalbardvalmuen.

Men det har ikke alltid vært slik.  For veldig mange år siden, mange millioner år faktisk, lå Svalbard et stykke lengre sør enn det gjør i dag.  I tillegg var det globale klimaet varmere, og det vokste trær på de øyene som nå er ganske så golde.  

En del av plantelivet fra den gang er bevart som fossiler i morenen her, og noen av de fossilene ligger åpent i dagen og kan plukkes  av den som er interessert i sånt.  Det er også tillatt å ta med seg de fossilene man måtte finne.  Og interessert, det er man jo....

Så jeg og et par andre har vært til fjells og lett etter stein - i steinura - og jeg fant!

Her er et utvalg av "steinene" jeg dro med meg hjem i dag:

Noen var for store til å ta med seg:

Jeg fant, jeg fant!

I fjor oppdaget jeg på seinsommeren noe blått et stykke opp i et vierkjerr som vokser utenfor tomta vår.  En nærmere titt viste en klatrende hjelm - Aconitum - som slynget seg oppover greinene fra sitt voksested like utenfor tomtegrensa.  Jeg har aldri plantet noe klatrehjelm der.  Jeg har heller aldri hatt en blå klatrende Aconitum i hagen.  Så hvordan den havnet der var et mysterium.  Et lite sinnssvakt øyeblikk tenkte jeg at det måtte være "Red wine", den røde klatrehjelmen jeg har stående ved veggen, som hadde selvsådd og resultert i en blå.....men jeg slo tanken fra meg like fort som den dukket opp.  Jeg tror nemlig at "Red wine" er frøekte.

Det ble ikke gjort noe med den i fjor, tiden ble prioritert til andre ting.  Men jeg bestemte meg for at dersom den overlevde vinteren, så skulle den graves opp og flyttes inn i hagen i år.  Og tenk - tidlig i høst så blomstret det blått igjen!  Jeg hadde helt glemt den.

Ved siden av planten fant jeg en potte av samme sort som det jeg bruker til å så frø i.  Vi har også ei bikkje som elsker potter med jord, og som har strøket avgårde med utallige potter med planter og frø og ødelagt for meg.

Da jeg sjekket gamle sålister, fant jeg Aconitum sp. på ei liste med vill-innsamlede frø sådd i 2016.

Så nå tror jeg - men kan ikke vite sikkert - at denne stammer fra en frøekspedisjon som Chris Chadwell gjennomførte i 2014.  Jeg fikk frøene i 2015, sådde dem på vinteren 2016 og satte dem ut.  Så har bikkja sørga for at potta havna utenfor hagen og der har den altså greid seg til den blomstret for første gang i 2019.

nå er planten spadd opp og flyttet.  Den har fått nytt bosted ved et armeringsjern-gjerde som mannfolket har satt opp til meg i sommer, og fått selskap av et par andre klatrere.  Så får vi håpe den finner seg tilrette der og blir stor og frodig.

Drømme-kombinasjon av jobber

Den ikoniske taubanesentralen

Det er mange ulemper med å bli eldre.  Man blir stivere i kroppen, overgangsalderen har sine egne plager, synet blir svakere......og så videre.....  Men det er også fordeler med å bli mer voksen.  Man kjenner seg selv bedre og vet hva man vil.  Man blir tryggere på seg selv og tør mer.  Og ette
rhvert blir også avkommet voksne og man får en helt ny frihet.  Man har plutselig mulighet til å gjøre ting man ikke kunne før.  Som å reise bort uten å være avhengig av barnevakt......

Utsikt mot gruve sju, fra Sokkertoppen

Jeg er så heldig, og så privilegert,  at jeg får reise til Longyearbyen med ujevne mellomrom på jobb.  Da er jeg tannpleier på tannklinikken på sykehuset på dagen.  Og så er kveldene og helgene mine helt selv.  Og jeg kan gjøre hva jeg vil med all den tiden!

Barentsburg

Min første tur hit var i oktober i fjor.  Da var jeg tre uker i byen, og trivdes så godt at jeg alt mens jeg var her begynte å tenke på neste tur hit.  Og så er jeg så heldig at begge arbeidsgiverne mine er velvillig innstilt og strekker seg for at jeg skal kunne reise.  Så jeg får flytte litt på vakter,  jobbe inn og avspasere, og benytte meg av ferie slik at flere reiser hit har vært mulig.  Nå er jeg her for tredje gang på jobb.

Legg til bildetekst

Fritiden har fram til nå vært full av opplevelser.  Jeg har vært i Pyramiden, en fraflyttet russisk bosetning.  Sysselmannen inviterte de sykehusansatte på tur med Polarsyssel (båten hennes) til Barentsburg, der vi fikk omvisning på sykehuset, og tre-retters middag på Den Røde Bjørn.  Flott båt, flott tur.  Da mannfolket var her og  besøkte meg i mars på min andre tur hit, var vi på scootertur og kikket på isgrotte utenfor byen.  Jeg har vært på scootertur - kjørt selv - på heldagstur til andre områder av øya.  Det er stadig kultur-arrangementer og festivaler man kan delta på.  Opplevelsene har stått i kø!

Naturen er enestående!  Ikke et tre i sikte.  Fjellene er lagdelt som ei bløtkake og med en helt særegen utforming.  Det er flott å gå på turer i terrenget utenfor byen.  Man må bare være påpasselig med å ha isbjørnbeskyttelse med seg.

Og lyset!  Med de mest fantastiske farger.  Når polarnatten nærmer seg over og det begynner å lysne av dag, har dagslyset en blåtone jeg ikke har sett noe annet sted.  Forandringen og den økende dagslysmengden er så markant og skjer så hurtig at man ser det tydelig fra dag til dag.  Selv om det også her kan være det vi kaller "mye vær" der jeg kommer fra......Fra mars til august er det midnattsol og dagslys døgnet rundt.

Midt-på-dagen-lys tidlig mars

Hit men ikke lengre, uten våpen

Aquilegia buergeriana var. Cameo

Denne kjøpte jeg for noen år siden og plantet på nordsiden av huset i opphøyet bed.  Jorden består av leirjord iblandet kompost og er jevnt fuktig.  Dreneringen er god.  Bedet har sol morgen, formiddag og sein kveld.  Planten har blomstret rikere for hvert år, og bomstringen varer fra midt-sommer til frosten kommer.  Den blir 20-25cm høy og har en kompakt vokseform.  Jeg har blitt riktig glad i denne lille akeleien og har etterhvert plantet den flere steder.  Den setter rikelig med frø og selv om jeg klipper frøkapsler flittig er det alltid noen som lurer seg unna.  Derfor finner jeg hver sommer småplanter omkring den som jeg kan flytte dit jeg vil ha dem.  De selvsådde som har blomstret til nå er helt identiske med morplanten, så det ser ut som den er frø-ekte 🙂

Min plante ble kjøpt som ‘Cameo’ men jeg finner lite eller ingenting på nett om den.  Derimot finner jeg ‘Calimero’ som ser helt lik ut, og jeg tror nok det er samme plante det er snakk om.

Aquilegia buergeriana ‘Calimero’ (syn. Aq. atropurpurea)kommer fra Japan.  Navnet kommer fra en italiensk tegnefilmfigur ved navn Calimero som utforsket verden med ett halvt egg på hodet. Planten trives i veldrenert lett sur jord i sol til halvskygge, gjerne i fjellhage/steinbed. Den er oppgitt til Zone 6-9, men er nok litt mer hardfør enn som så siden den trives så godt som den gjør her i nord-Norge i sone H6/7.  På grunn av den lave høyden og kompakte vokseform er nok buergeriana velegnet som kantplante i bed, eller i krukke.

Renovering av kjøkkenhagen - påbegynt om ikke annet.....

For en del år siden lagde jeg en kjøkkenhage av pallekarmer.  Mellom karmene la jeg plattinger av trykkimpregnert plank.  Snekra helt sjøl alene og var sååååå fornøyd med egen innsats.  Under det hele var det lagt duk.

I årenes løp har det kommet jordsøl ned mellom plankene, og i den jorda grodde det bedre og bedre år for år.  Etterhvert var det ikke noe gøy lengre, for det var mer ugress MELLOM pallekarmene enn det var planter I karmene.




Da våren kom i år og det så slik ut, fant jeg ut at nok var nok.  Jeg rev opp hele greia.  Karmene var begynt å råtne og var fulle av villbringebær som hadde kommet med rotskudd fra utenfor kjøkkenhagen.  Det var umulig å få bukt med alt som grodde på feil plass uten å bruke massive mengder gift.  Som uansett bare ville vært midlertidig løsning all den stund jorda det grodde i fremdeles befant seg under plankene.....

Her er alt revet opp, og den møysommelige oppgaven med å få opp gressrøtter er i gang.  De få plantene som det var liv i - gressløk, seiersløk,  bjørnerot, hvite markjordbær ble satt i potter og måtte klare seg som best de kunne der i sommer.  Aspargesplantene har måttet friste skjebnen i en Gildekasse i sommer.  Ripsbusker og rabarbra ble skåret helt ned, spadd opp og flyttet til en del av tomta som ikke er i bruk.  Hvis de slår seg til ro der og vil vokse, er det mulig jeg lar dem stå der permanent.




Arbeidet har tatt hele sommeren.  Men det skyldes også for en stor del at andre arbeidsoppgaver har vært prioritert foran dette.  Så nå når høsten er her, begynte det plutselig å haste med å få noe ferdig slik at det som stod i potter og vansmektet kunne få et sted å vokse.

En av tingene som har tatt tid, har vært å bestemme hvilken løsning vi skulle velge.  Det skal være pallekarmer, som vi har vært heldige å få gratis.  Karmene skal være minimum to i høyden.  Gartneren begynner å dra på årene og sliter med å stå bøyd lenge om gangen, så hevede bed blir tingen heretter.  Mellom karmene blir det mest sannsynlig sådd gressfrø, noe som innebærer en framtidig oppgave med plenklipping....

For å unngå rotugress utenfra, ville jeg ha veiduk under karmene.  Og ettersom vi har erfart gjentatte ganger at vånd har gravd seg opp i karmene underfra og spist rotgrønnsakene mine, ville jeg også ha netting under karmene.

For å unngå at metallet i karmene stikker hull i duken, settes karmene opp-ned.  Duken og metallnettet ble derfor stiftet fast over toppen.  Så ble karmen snudd oppned og toppen ble bunn.

Så langt kom vi denne sommeren.  Tre karmer satt opp, to i høyden.  I bunnen er det lagt grove greiner som var for tykke til kompostkverna.  Oppå der kvist og kvast som har gått gjennom kverna, og på toppen kjøpejord.  Det er nok til at potteboerne blir plantet før vinteren kommer.  Og nå får jeg ikke gjort mer heller, for nå reiser jeg bort og kommer ikke hjem før i midten av oktober.  Jeg skulle gjerne sett at vi var kommet lengre.....men sånn ble det i år.

Satser på at vi kommer i mål med kjøkkenhagen neste sommer 😊